En kjærlighet du aldri vil forstå

Ordene synger Klanen. Selv er jeg Brann-supporter. Og Everton. To fotballag som på mange måter styrer mitt emosjonelle liv. Det meste handler om disse to. Det er disse som gir meg glede, sorg, fortvilelse og lykke. Sånn et liv med fotballen skal være.

Og selv om jeg kan sitte og se på alt av fotball, enten det er Millwall mot Luton eller Palermo mot Sampdoria, gir ikke det meg de samme emosjonene. Naturlig nok. Men interessen er der. For fotball er mer enn bare en hobby.

For meg handler fotball mye om livet i seg selv. Selv om jeg er en enkel gutt fra Vest-Oppland og ikke kan sammenlignes med dem som vokser opp i Napoli – de som virkelig kjenner på det å være fra et sted hvor fotballen helt på ekte har en sterk og direkte innvirkning på livet, fordi de er fra et tradisjonelt fattig sted som har blitt undertrykt av det rike nord – så brenner min kjærlighet for klubbene mine.

Brann har jeg fulgt siden jeg var åtte år gammel. Kjærligheten har vært konstant. Heltene var Helstad og Kvisvik. Everton har vært med meg like lenge – etter påvirkning fra familie og lærere. På dårlige streams og lange turer har jeg sett begge klubbene fylle meg med kjærlighet på godt og vondt.

Det som gjør fotballen så interessant for meg er også det politiske aspektet verden over. Her kan jeg heller ikke påberope meg å ha funnet en klubb basert på hverken religion, politiske meninger eller geografi – selv om Evertons posisjon som en arbeiderklasseklubb og en klubb av folket er selvsagt noe som jeg kan identifisere meg med, og som selvsagt har styrket forholdet.

Men noen vokser jo opp, i for eksempel et katolsk hjem i Glasgow eller et enkelt hjem i Napoli, hvor fotballen betyr mer enn den hobbyen mange ser på det som. Mitt sinne over en hjernedød feilpasning fra Felix Horn Myhre eller sorg over ydmykelse i Merseyside-derbyet kan ikke måle seg med følelsene til menneskene som har noe ekstra å legge i potten.

Selvsagt ville jeg grått av lykke om Brann vant Champions League eller Everton knuste Liverpool 10–0 i en cupfinale. Hadde noen spurt meg etterpå om det var det lykkeligste jeg har vært noen gang, så ville jeg selvsagt svart «ja», selv om jeg snart skal bli far.

Det er disse nyansene som gjør fotballen ekstra interessant for meg. Erik Niva sa det så fint: Fotballen er det eneste stedet, utenom bryllup, død og fødsler, man kan datofeste med klokkeslett og faktisk huske nøyaktig da du var på ditt lykkeligste. Det er en grunn til at alle nordmenn over 40 år vet hvor de var sankthansaften 1998.

Og når man tar med geografi, politikk og religion i ligningen – der konteksten tilsier det – så kan jeg bare forestille meg hvordan det føles.

Hver gang jeg snakker om fotball – noe jeg til stadighet gjør – med min samboer eller andre som ikke er like interessert, er det dette jeg trekker frem: alt rundt. Alt som for meg gjør fotballen ekstra interessant. Hvorfor AFC Wimbledon er klubben alle fotballfans har sympati med og hvordan MK Dons er motsatsen. Godt mot ondt.

Hvordan Athletic Bilbao kun bruker baskiske spillere og hvorfor Lazio blir sett på som en høyreekstrem klubb. Hva grunnen til at Livorno er kommunistisk er og hvordan St. Pauli ble tatt over av venstreradikale. At hatoppgjøret mellom Newcastle og Sunderland stammer fra en borgerkrig for flere hundre år siden. Eller hva diktatoren Franco har med rivaleriet mellom Barcelona og Real Madrid å gjøre, at man kan se det katalanske flagget i emblemet til Messi sin gamle klubb og hvordan alt dette henger sammen med at Katalonia ønsker å bryte ut av Spania.

Og da har vi heller ikke snakket om – selv om de så vidt er nevnt – Celtic og Rangers. Kanskje det mest kompliserte hatoppgjøret å fortelle om noensinne. Da må man rett og slett snakke om Irland, UK, potetkrisen, det engelske monarkiet og mye, mye mer.

Og enda er ikke Boca Juniors eller River Plate nevnt. Eller Serbias landslag mot samtlige av landene som tilhørte gamle Jugoslavia. Eller tyrkiske klubber. Du skjønner poenget!

Det er alt dette som gir fotballen krydder. Som gjør det enda mer interessant. Det er derfor jeg kan sitte og se på alle mulige kamper fra topp til langt nede i divisjonene – fordi jeg vet at Hansa Rostock er en klubb med en høyreradikal profil, og er motsatsen til St. Pauli.

Jeg kjenner historien til Millwall. Og West Ham. Eller at Notts County er den eldste klubben i profesjonell fotball. Hadde jeg hatt mulighet, ville jeg nok også sett på FC Sheffield, som faktisk er verdens eldste fotballklubb.

Fotball handler ikke bare om fotball, men om noe mer. Selv for en enkel gutt fra Innlandet. Eller Oppland, som jeg aldri vil slutte å kalle det. Ikke bare fordi sporten er vakker og forener, men splitter og skaper en friksjon i hverdagen. Eller håp.

Fotball har startet og stoppet kriger. Og selv om den moderne fotballen kveler sjela til den fotballen jeg beskriver, er det kanskje nettopp derfor vi må snakke mer om fotballen jeg beskriver. Den som tross alt gjør at jeg bruker så mye tid på lidenskapen min.

Enten det er å sjekke hvordan det går med Rayo Vallecano nå, eller tabellen i den greske serie. Eller rett og slett ta nattbuss til Molde for å se Brann tape og knuse gullhåpet.

For selv om jeg ikke er bergenser av natur – født i feil by – så kjenner jeg på stoltheten over Brann og Bergen. Hvordan jeg som menneske kan blåse opp noe smått til noe stort, på en positiv måte. Gjøre mye ut av lite og glede seg over det.

Det er på mange måter Bergen for meg. Et sted jeg føler meg hjemme, selv om jeg er så langt borte. Og selv om jeg ikke er fra Liverpool, så kjenner jeg til byens historie og folkene. Hva som er viktig for dem og hvor viktig det er å ikke la den moderne fotballen ta helt over.

Det er alt dette som er og gjør fotballen for meg. Noe man knapt kan beskrive for de uinnvidde, men som likevel kan engasjere de aller fleste med litt mer kontekst.

Hvis Norge i tillegg kommer til VM og gjør det bra, så vil det være noe helt, helt spesielt for meg. Klanen synger det så presist, og selv om jeg ikke liker Vålerenga, har de rett i dette:

«En kjærlighet du aldri vil forstå. For oss er dette selve livet.»

For uansett hvor mye jeg forstår om napolitanerens elleville eufori og kjærlighet for Napoli som by og lag – den enorme stoltheten og til tider forakten mot nord – så vil jeg aldri helt forstå det.

Og det er det som er så vakkert og interessant. Det er det som gjør fotballen.

For meg.