Den moderne fotballens kvelertak
Den moderne fotballen har hatt to sterke hender rundt halsen lenge. Sporten vi elsker gisper etter luft, blir blå i ansiktet, og kjemper desperat for å holde seg både aktuell og elskverdig.
Hver uke ser vi elendige, langtekkelige og helt unødvendige VAR-avgjørelser. Rike klubber stikker ifra og kan gjøre som de vil – som rike generelt kan og alltid har gjort. Chelsea signerer spillere på åtteårskontrakter uten konsekvenser. Manchester City bryter FFP, men ansetter verdens beste advokater og slipper unna. Fotballspillere tjener mer og mer og mer. Rike eiere bruker sporten som leketøy, uten å egentlig bry seg om fotballen eller kunne noe om spillet.
Avstanden til det som gjorde fotballen til det vi forelsket oss i, blir større og større.
Stadioner som dreper klubbens sjel
Da West Ham flyttet fra Boleyn Ground til det olympiske stadionet i London, mistet klubben mye av sin sjel. Flere supportere har mistet interessen – én supporter fant seg til og med en ny klubb i Italia, der supporterkulturen fortsatt blir verdsatt. (se video)
Avstanden mellom tribune og bane på West Hams nye arena er altfor stor – på et stadion som ikke er laget for fotball. Og avstanden mellom supportere og klubb har økt. Dette er dessverre en konsekvens av den moderne fotballen. Med altfor mye penger.
Kapitalismens rovdrift
Vi ser også hvordan pengene driver rovdrift på spillerne. De får ingen ferie, og må spille foran tomme tribuner etter en lang sesong – i et klubb-VM ingen bryr seg om, som bare gagner én aktør: FIFA.
Fotballens sjel er så langt ned i gapet på kapitalismens vederstyggelighet at jeg er redd. Redd for å miste idretten jeg elsker. Redd for å miste interessen. Redd for å miste lidenskapen. Til klubbene jeg elsker. Til det jeg bruker enormt mye tid og krefter på.
Et religiøst øyeblikk ved Mersey
Da jeg i mars satt på Bramley Moore pub med en Guinness i hånda og så ut av vinduet på det blå lyset som strålte ut fra Evertons nye hjem, var det nærmest en religiøs opplevelse. Lykke, ro og glede på samme tid. Jeg var på riktig sted. Her ville jeg være.
En falleferdig og forslitt pub i et område rett utenfor Liverpool sentrum som folk nærmest har glemt. Forlatte havner, fabrikker og hus. Her skal Evertons nye velodrom stå. Og jeg satt der og tenkte på hva som kan komme til å bli. For den arenaen er virkelig bygget for de store begivenhetene. Her skal EM spilles. Her må det spilles europakamper. For. En. Stadion.
Et stadion bygget med og for folket
Det aller beste med Bramley Moore er at den er bygget for fansen. Bygget for Evertonians. Skapt for et ellevilt lydbilde. Stadion er formet slik at lyden skal holdes inne – ikke forsvinne ut i intet. Og den er vakker. Mektig.
Men jeg kommer til å savne Goodison Park. The Grand Old Lady. For meg det mest ekte med fotballen. Den første stadion i England laget for fotball. 130 år gammel, med all sin sjel og historie. Fra Dixie Dean og Pelé, til seriemesterskap, nedrykkskamper som må vinnes – og Tarkowski åtte minutter på overtid mot Liverpool.
The Goodison Roar
The Goodison roar har alltid vært der. Og den vil forbli. Mye av sjelen til Everton ligger i den gamle damen. Der fansen er i ett med kampen. I ett med spillerne. Uansett om det er en stolpe i veien eller et tak – tro det eller ei.
Jeg har selv måttet bøye meg ned helt innerst og bakerst på Gwladys Street End for å se hva som skjer på den andre banehalvdelen på grunn av det lave taket. Øverst på Main Stand, hvor du kan se bort på Evertons gamle hjemmebane Anfield, ser du bare halve målet fordi taket til Park End er i veien.
For meg er dette sjarmen med fotballen. Dette er ekte. Alt dette kommer jeg til å savne. Goodison Park, etter mitt inhabile syn, er det mest legendariske stadionet i engelsk fotball – kanskje i verden. Hver gang jeg har vært der har jeg blitt helt oppslukt. Intimiteten, stolpene, trestolene, folkene.
Mot den moderne fotballen
På andre arenaer i England – som den rett over parken – kan du stå i fare for å høre noe annet enn engelsk, gjerne skandinavisk. Men på Goodison har det kun vært vaskeekte scouse. Noen vil sikkert hevde at dette er ironisk, siden jeg selv er norsk, men det har vært en befrielse og noe som har gjort Everton enda mer ekte. En klubb av folket.
For mens noen drar til Mekka, har jeg dratt til Goodison.
Nødvendig adjø
Men nå er det altså slutt. Som sagt ligger mye av sjela til Everton i The Grand Old Lady. Den største legenden i klubbens historie, Dixie Dean, døde etter et derby i 1980 – på nettopp Goodison Park.
Det kommer til å bli et savn. Men det er nødvendig. Skal Everton klare å nærme seg toppen i Premier League – ligaen som på mange måter allerede er en superliga ingen ønsket – må man ta et steg videre. Gjøre seg mer attraktiv. Øke kapasiteten for å få mer inntekter og bedre fasiliteter.
Nytt hjem uten stolper
Det er ingen hemmelighet at det har vært kummerlige forhold på Goodison. Bortegarderoben var formet slik at motstandernes manager ikke kunne snakke til og se på alle spillerne sine samtidig. Hjemmegarderoben var heller ikke av topp standard. Men nå blir det andre boller.
Everton skal inn på sitt tredje stadion i byen Liverpool. Rett utenfor kjernen. Og for et stadion det blir. Uten stolper i veien – selv om stolpene har vært noe av det mest sjarmerende ved Everton. Så mye har de betydd at en fan plasserte en provisorisk stolpe foran TV-en under koronapandemien, da Everton spilte kamper foran tomme tribuner. Men nå skal alle få se. Alt. Samtidig. Nede ved selve symbolet på området Liverpool ligger i – The River Mersey.
For folket, fortsatt?
Det blir fantastisk. Hellig. Noe annet. For det blir ikke Goodison Park – selv om de samme menneskene skal dit. Og selv om fotballen er global, og det finnes folk som meg, så håper jeg ikke Everton blir en klubb som forsvinner i sluket av den moderne fotballen.
Selv om Premier League har blitt en superliga med VAR og altfor mye penger, med klubber som stikker av og får gjøre som de vil, har Everton vært litt motsatsen. En klubb som har tatt vare på det ekte. Det fotballen handler om. Det fotballen skal være. For folket. For supporterne. For de lokale.
Frykt for fremtiden
Med det nye stadionet kommer også en frykt: at jeg ikke lenger skal høre scouse på tribunen, men heller norsk, svensk, tysk, finsk. Ikke at jeg har noe imot det på en god dag – men da vet jeg at klubben min har mistet noe. Noe ekte.
Et nytt stadion med økte priser og ny hverdag kan prise ut de lokale – slik Manchester United, Liverpool og andre rike storklubber har gjort. De som har gått på kamp annenhver helg i tiår. Med helt vanlig jobb, med helt vanlig lønn.
The People’s Club
Etter mitt syn burde billettene hatt en makspris, og vært differensiert etter hvor langt unna stadion – eller byen – man bor. Noe sånt håper jeg det blir.
For Everton, klubben jeg elsker, representerer de helt vanlige menneskene i Liverpool. De hardtarbeidende med beskjedne lønninger og enorm kjærlighet for klubben. Den klubben jeg ble forelsket i som barn. Som jeg har fulgt i tykt og tynt – både på stadion og på dårlige streams i skogen der jeg vokste opp.
Og enn så lenge, tross ny stadion til rundt ti milliarder kroner, er Everton fortsatt The People’s Club. En motsats til alt som prøver å kvele livsgleden til sporten vi elsker: fotballen.
Sånn håper jeg det også varer.
Holmlia skrivestue 
Legg igjen en kommentar