Det sekteriske oppgjøret på den irske øya

Et av de mest betente hatoppgjørene er tilbake: Linfield og Shelbourne blir omtalt som det nest mest sekteriske oppgjøret i britisk fotball. Nå møtes de igjen, 20 år etter det eksplosive første møtet.

Et derby født av konflikt

Vi befinner oss på den irske øya 21. mai 2005. Det er en grå dag i Irlands hovedstad, og snart er det kamp. På Fagan’s Bar sitter nordiren og Linfield-supporteren John Montgomery. 43-åringen fra Belfast har reist ned til Dublin sammen med andre Linfield-supportere for å se finalen i Setanta Cupen. En splitter ny turnering som samler de beste lagene fra Nord-Irland og Irland. Målet er å fremme den irske fotballen på tvers av den politiske og historiske splittelsen mellom landene. Styrke båndene mellom nord og sør, som en slags sportens forsoningsarena.

Fredsavtale og fotballens håp

Denne turneringen kommer syv år etter Langfredagsavtalen som ble inngått i april 1998. Det var en historisk fredsavtale mellom Storbritannia, Irland og de største politiske partiene i Nord-Irland. Avtalen markerte slutten på The Troubles – en voldelig konflikt som hadde pågått i over 30 år, med mer enn 3500 drepte – og begynnelsen på fredsprosessen mellom nasjonalistiske og unionistiske grupper i Nord-Irland.

Ut av dette vokste ideen om en all-irsk fotballturnering med hensikt om å skape kulturelle og sosiale broer mellom sør og nord, på tvers av politisk uenighet og sektarianisme. Fotballen ble sett på som en naturlig arena for fellesskap og forsoning. Og nå, i 2005, ble turneringen til virkelighet.

Den aller første finalen i turneringen skal spilles mellom Linfield fra Nord-Irland og Shelbourne fra Irland – og det på hjemmebanen til Shelbourne, Tolka Park i Dublin. Alt er klart for en hel-irsk folkefest, og John Montgomery er klar. Det er bare noen timer til kamp, og han har nettopp drukket opp ølen sin.

John Montgomery og glasset i ansiktet

Plutselig dukker det opp en gjeng med Shelbourne-tilhørighet. De samler seg rundt Montgomery og synger “We are the real IRA, you will never take Northern Ireland”, før de banker ham opp og knuser det tomme ølglasset i ansiktet hans.

I timene før denne hendelsen hadde Linfield-fans sunget om irsk-katolsk blod opp til knærne og erklært at de var Billy Boys. Billy Boys var en protestantisk lojalistisk gjeng som hatet irske katolikker og hadde slåss mot IRA siden 1920-tallet i Glasgow. De er oftest forbundet med Rangers i fotballsammenheng.

IRA, på sin side, var en irsk væpnet organisasjon som brukte vold for å kjempe for et forent Irland og mot det de så på som ulovlig okkupasjon og annektering av Nord-Irland. For noen er IRA en frigjøringsbevegelse, for andre en terrororganisasjon.

Ansiktet til John Montgomery er markert med glasskutt, og han må til sykehus for å sy. Dermed gikk han glipp av at Linfield vant den historiske finalen mot Shelbourne 2-0.

Sangene som splitter

Dette markerte starten på en turnering preget av sekteriske rop, vold og uro – særlig mellom protestantiske Linfield og irske katolske klubber. I 2014 døde turneringen ut etter mye bråk og uro, men også på grunn av dalende interesse. Interessen falt spesielt fra sør, da mange lag heller ville fokusere på europakvalifisering.

Et gjensyn med spenning

Nå – 20 år etter det første møtet mellom Shelbourne og Linfield – skal de møtes igjen. Denne gangen i Champions League-kvalifiseringens første runde. Oppgjøret blir omtalt som det nest mest sekteriske oppgjøret på de britiske øyer, etter Old Firm-derbyet mellom Celtic og Rangers.

Linfield identifiserer seg med Rangers, mens Celtic har katolske og irske røtter – noe som gjør at mange irer sympatiserer med dem.

Hatet som aldri dør

Dette fikk vi se tydelig i 2017 da Linfield tok imot Celtic i Champions League-kvalifiseringens andre runde. Den første kampen ble spilt i Belfast, og på mange måter kokte det over i dette eksplosive møtet på Windsor Park i midten av juli. Det var protestanter mot katolikker. Unionister mot nasjonalister.

Kampen skulle i utgangspunktet spilles 12. juli, men ble flyttet til 14. juli grunnet den protestantiske og lojalistiske feiringen av Orangemen’s Day. En feiring av protestantkongen William av Orange sin seier over den katolske kong James II i Slaget ved Boyne i 1690. Dette var en avgjørende seier for å sikre protestantisk dominans i Irland.

12. juli markeres med store parader og marsjer, ofte gjennom katolske områder, noe som kan virke provoserende. Et slikt eksempel er konflikten rundt Drumcree-paraden i Portadown på 1990-tallet. Da insisterte medlemmer av Orange-ordenen på å marsjere gjennom et katolsk nabolag etter en gudstjeneste – noe som utløste voldsomme protester, opptøyer, brenning av gjenstander og konfrontasjoner med politi og lokalbefolkning. Denne dagen er en motpol til St. Patrick’s Day. Hadde man lagt denne ekstremt sekterisk ladede kampen til akkurat den dagen, ville det vært som å helle bensin på et bål som allerede brenner.

Kampen ble derfor flyttet til 14. juli og ble preget av et fiendtlig og aggressivt hjemmepublikum. Flasker og mynter haglet, spesielt i retning Celtic-spiller Leigh Griffiths. Da han sto klar for å ta hjørnespark, kom det gjenstander fra tribunen – blant annet bacon.

«Bacon?!», tenker du sikkert nå. Jo, det ble kastet bacon. Mest sannsynlig som en antikatolsk og antinasjonalistisk handling, med mål om å skitne til og håne Celtic og mannen ved cornerflagget.

Da Griffiths viste dommeren hva som ble kastet, fikk han ironisk nok gult kort for drøying av tid. Han ble også siktet av UEFA for å provosere publikum, etter at han etter kampslutt knyttet et Celtic-skjerf til en av målstolpene.

Fra tribunene i begge kampene sang Celtic supportere om IRA, hat mot Storbritannia og viftet med irske flagg, mens Linfield sang om at de var Billy Boys og hengte opp Union Jack-flagg.

Her er teksten til Billy Boys-sangen Rangers og Linfield synger:

Hello, Hello We are the Billy Boys
Hello, Hello You’ll know us by our noise
We’re up to our knees in Fenian blood
Surrender or you’ll die
For we are The Brigton Billy Boys

I etterkant ble Linfield bøtelagt for ordensforstyrrelser, bråk og kasting av gjenstander. Celtic vant for øvrig den første kampen 2-0 og den andre 4-0, og gikk dermed videre med 6-0 sammenlagt.

Alt annet enn bare fotball

Man kan trygt si at kampen som nå kommer mellom Shelbourne og Linfield har en enorm betydning. Dette er et skikkelig hatoppgjør. Bak kampen ligger det enormt med symbolikk – knyttet til nasjonal identitet, religion og en lang og blodig historie mellom nord og sør på den irske øya.

Første kampen spilles 9. juli i Dublin på Tolka Park, akkurat som for 20 år siden – i en kamp som kanskje er enda viktigere enn da. Linfield følger det britiske systemet og ble ferdig med sin sesong i mai, der de vant ligaen overlegent med 22 poeng foran Larne på andreplass. Shelbourne er midt i sesong og ligger midt på tabellen, 14 poeng bak Shamrock Rovers.

Linfield er ubeseiret mot Shelbourne: to seire og én uavgjort, med den siste kampen i 2006. De blir sett på som favoritter også denne gangen, men Shelbourne jakter revansj. Og siden de er i sesong, kan de ha et driv Linfield mangler.

Nå samles irene – unisont, uansett hvem man heier på i den irske serien – mot Linfield. For til syvende og sist er dette en kamp mellom katolikker og protestanter. Nasjonalister og unionister. De som ønsker et samlet Irland mot de som er tro til det britiske monarkiet.

Uansett vil nok ingen av lagene komme til ligaspillet i Champions League. Ingen av dem har noen gang kommet til hovedrundene i Europa, og vinneren vil få et vanskelig møte med Qarabag fra Aserbajdsjan i neste runde.

Derfor vil dette kanskje føles som en finale. Et enormt viktig oppgjør på høyde med Old Firm – om stolthet, tilhørighet og alt som hører med i historien mellom Storbritannia, Nord-Irland og Irland.

Det er ventet stort politioppbud, rundt 500 nordirske fans til den første kampen og garantert intens atmosfære.

Så da gjenstår det bare å se hvem som går videre. Kanskje har John Montgomery tatt turen til Dublin igjen for å se sitt kjære Linfield.

Uansett – én ting er sikkert: Dette oppgjøret betyr mer enn bare fotball. Her står ære, identitet – og hele Irlands splittede historie – på spill.