Hatet mellom Newcastle og Sunderland handler om kull, klasse, krig og kontroll. I over 700 år har byene konkurrert – om makt, om penger og om stolthet. Nå møtes de igjen i Premier League for første gang på ti år.
Massepsykose og hesten Bud
Det er vår i luften denne aprildagen i 2013. Men for Barry Rogerson og resten av Newcastle-fansen er det bekmørkt. De har blitt dratt inn i det som nærmest kan beskrives som en massepsykose.
På eget gress har de blitt rundspilt av det verste laget de vet om. Fra det verste stedet de vet om: Sunderland. Nå hagler det med steiner, stoler og røykbomber.
Inne på St. James’ Park har de vært vitne til en spinnvill Paolo Di Canio – Sunderlands kontroversielle manager – som hemningsløst har jublet over, ikke bare én eller to, men hele tre Sunderland-scoringer.
Rogerson og Newcastle-fansen er mildt sagt forbanna og samler seg utenfor stadion for å ta Sunderland-fansen. Men de er allerede borte. Politiet har eskortert de tilreisende supporterne tilbake til Sunderland – feirende – på samme måte som de kom.
Raseriet til hjemmelagets supportere blir ikke mindre – tvert imot. All frustrasjon, provokasjon og sinne rettes nå mot politiet. Flasker og alt de kan finne av gjenstander kastes. På flere hester sitter politifolk og forsøker å få slutt på bråket, uten at det lykkes.
I front står Barry Rogerson. Mannen som senere skal ha forklart at han gikk på medisiner mot en form for lungesykdom og blandet det med mye alkohol, kaster en røykbombe mot politiet, før han strammer knyttneven og slår en hest i hodet. Politihesten Bud får en strak høyre fra Rogerson.
Rett etterpå blir han lagt i bakken og arrestert. I etterkant skal han ha forklart i retten at han ikke er noen dyremishandler. «Jeg elsker dyr. Jeg har tre hunder, en fiskedam i hagen og jeg mater rever langs veien», har han blitt sitert på.
At Rogerson skal ha sagt unnskyld til politiet og hesten Bud, hjelper lite. Han blir dømt til 12 måneders ubetinget fengsel og får seks års utestengelse fra å gå på fotballkamper i hele Storbritannia.
Samtidig som Rogerson blir lagt i bakken, fortsetter opptøyene. Utenfor stadion og i byen. Fansen ødelegger alt på sin vei og går løs på politiet. Minst tre politibetjenter blir skadet, og over hundre bråkmakere blir arrestert.
Her kan du se Rogerson sitt slag mot Bud: https://www.youtube.com/watch?v=ApbRL9-slqI
«Hvordan blir det sånn?», spør du kanskje. Vel, da må vi reise over 700 år tilbake i tid.
Monopol, makt og misnøye
Velkommen til slutten av 1200-tallets nordøst-England, nærmere bestemt Newcastle. Her går man rundt i fillete lærstøvler på steinlagte veier romerne en gang bygde. Det er smale smug og høye bindingsverkshus.
Ved elven Tyne står svette arbeidere og laster kullsekker på trebåter. Kullet har blitt gravd ut med hakke og spade fra områder rundt Newcastle, Gateshead rett sør for elven Tyne og Sunderland ved elven Wear. Nå skal det fraktes til London, Nord-Europa og Skottland.
Allerede på 1100-tallet ga Henrik II reell makt til Newcastle. Dette ble videreført gjennom senere konger som Edward I og Edward II. På slutten av 1200-tallet var Newcastle ikke bare en by, men en «royal borough». Et borough var en by med visse rettigheter gitt av staten: egen styring, egne lover, domstoler, rett til å sende representanter til Parlamentet – og til å kreve inn skatter. «Royal» betydde i tillegg rett til å bruke kongens våpenmerke eller krone i byens symboler.
Kongemakten i England ga med andre ord Newcastle makt til å kontrollere all handel og ta inn avgifter. Newcastle ble sett på som en lojal og nyttig by i nord, strategisk plassert nær den skotske grensen. På denne tiden var skotske invasjoner og plyndringer ikke uvanlige, og Newcastle fungerte som en militær utpost for den engelske kronen.
Kullkartellet ved Tyne
Gjennom Hostmen – et økonomisk kartell bestående av kjøpmenn utsendt av kongen – tok de kontroll over hvem som fikk lov til å selge kull i Tyne-området. De bestemte prisene og hvem som kunne eksportere. Kongen fikk sin del, men Newcastle og Hostmen satt igjen med mesteparten av gevinsten.
Selv om Hostmen ikke fikk offisiell godkjenning før år 1600 av Elizabeth I, hadde de operert siden 1200-tallet. Dette førte til at Newcastle vokste som en selvstendig maktbase i nord. Sunderland, på sin side, måtte eksportere sitt kull gjennom Newcastle. De fikk dårligere betalt, og mindre vekst.
Mens Newcastle bygde fine rådhus og markedsplasser, forble husene i Sunderland enkle. Newcastle ble sett på som selvgode, rike og overlegne. Sunderland ble sett på som fattige og tilbakestående. Fra Sunderland mente man at Newcastle beriket seg på andres ressurser.
«We mak’em and they tak’em»
Sunderland vokste sakte som fiske- og kullhavn og begynte å bygge skip, men alt de skapte ble underlagt Newcastles monopol. Dette skapte enorm økonomisk misnøye. Skipsarbeidere og verftsfolk i Sunderland følte at Newcastle tok det de skapte – Sunderland bygde skipene, mens Newcastle tok dem.
Uttrykket «We mak’em and they tak’em» – vi lager dem, de tar dem – ble født. Derav kallenavnet «Mackem» om en fra Sunderland, som i dag brukes med stolthet av folket i Sunderland.
Borgerkrig og blokkader
På 1600-tallet havnet England i dyp krise. Kong Charles I mente han hadde guddommelig rett til å styre uten Parlamentet. Han oppløste det og styrte alene fra 1629 til 1640. Han innførte skatter som rammet de fattigste, blant annet en skipsskatt som rammet kystbyer som Sunderland, men som Newcastle slapp unna.
Motstanden vokste. Da kongen forsøkte å arrestere fem parlamentsmedlemmer, ble det borgerkrig. Newcastle var royalister som støttet kongen – Sunderland støttet Parlamentet. I 1644 kom skotske protestanter til Sunderland for å beleire Newcastle. I åtte måneder blokkerte de havnen. Byen ble isolert, folk sultet og sykdom spredte seg. Til slutt falt Newcastle.
Royalistene tapte krigen. Newcastle ble svekket økonomisk og militært. Sunderland ble styrket. I 1646 overga Charles I seg. Tre år senere ble han halshugget på et provisorisk skafott utenfor Banqueting House i London. Et bygg hans far, James I, bygde – som var prydet med takmalerier av den guddommelige kongemakten. England ble republikk under den militære og politiske lederen Oliver Cromwell. Dette varer i nærmere ti år frem til 1660. Da gjeninnføres monarkiet og Charles II blir konge. En litt mer balansert figur enn sin far, som deler makte med parlamentet. Newcastle får noe status tilbake, mens Sunderland nye rolle består.
Rivaler i industri og identitet
På 1700-tallet fikk Sunderland status som frihavn. De slapp Newcastles avgifter og kontroll. Rivaliseringen gikk fra økonomisk undertrykking til industriell konkurranse – og etter hvert til fotball.
I 1881 ble Stanley F.C. grunnlagt i Newcastle. Året etter ble navnet endret til Newcastle East End F.C. I ti år hadde byen to klubber – Newcastle East End og Newcastle West End. I 1892 bestemte klubbene for å slå seg sammen etter at West End gikk konkurs. Navnet ble Newcastle United og byen hadde nå én samlet klubb.
I Sunderland hadde man allerede etablert Sunderland and District Teachers Association Football Club i 1879. Ironisk nok spilte Newcastle i rødt og hvitt i starten – de samme fargene som Sunderland. Men i 1894 byttet de til svart og hvitt – farger som trolig symboliserte kullgruvene og eksporten.
Fra langfredag til hatoppgjør
Selv om borgerkrigen på 1600-tallet av mange omtales som det første Tyne and Wear-derbyet, kom den sportslige versjonen for første gang til live i 1893. Sunderland feide over det nyetablerte Newcastle United i en treningskamp foran rundt 7000 tilskuere.
I årene som kom skulle disse kampene bli noe helt spesielt. Med bråk og mye folk. På langfredag i 1901 ble det fullstendig kaos. De offisielle tilskuertallene er 30.000, men 120.000 mennesker presset seg inn på St. James’ Park. Folk ble klemt og skadet. Kampen ble avblåst. Uroen spredte seg til byen. Opptøyer og politioppbud ble normen i disse kampene.
Det er alltid noe som skjer når disse to lagene møtes. Slåsskamper, storming av banen, kasting av gjenstander. Et intenst hatoppgjør som startet med Sunderland-dominans, hvor de ved en anledning vant hele 9-1 som fortsatt er rekord. Oppgjørende er mer jevnt totalt sett – Newcastle har vunnet 54 kamper, Sunderland har 53 seire – mens 49 har endt uavgjort. Før det ble helt mørkt sportslig og økonomisk for Sunderland, hadde de rimelig god kontroll på Newcastle de siste årene. Med 6 strake seiere fra 2013 til 2015, tok de igjen mye av Newcastle sin dominans.
700 år senere: Hatet lever
I sesongen som kommer er det ti år siden lagene sist møttes i ligaen. Etter mange tunge år er Sunderland endelig tilbake i Premier League. To nedrykk på rad, mislykkede opprykksforsøk – og så oppturen.
De møttes riktignok i FA-cupen i fjor, hvor Newcastle vant 3-0, men dette blir noe helt annet. Ligaen både er og betyr noe mer. Newcastle har fått en sportslig opptur med sine styrtrike saudiarabiske eiere. Sunderland har fått midler gjennom opprykket og kan bygge lag. Dette gjør at de kommende oppgjørende kan bli jevnere.
Og litt på samme måte som for 700 år siden, er det Newcastle som har overtaket på Sunderland. Ikke med hjelp fra det engelske kongehuset, men fra det saudiarabiske.
Da er det bare å glede seg til det første oppgjøret i dette derbyet. Mellom to arbeiderklassebyer – men hvor den ene tradisjonelt har vært forbundet med overklassen og den andre med de undertrykte.
13. desember er det bare å benke seg og gjøre seg klar for et oppgjør mellom Sunderland og Newcastle som garantert kommer til å koke. Det kommer til å bli intenst når disse to byene tar med seg all sin historie inn på stadion og inn til kampene.
Og politiet kommer til å stille mannsterke. Det er det ingen tvil om.
Så får vi bare håpe at ingen blir skadet denne gangen – og at ingen hest blir slått.
Holmlia skrivestue 
Legg igjen en kommentar