Tårene i Torino

Når fotball blir penger

Hvert eneste sekund tjener Erling Braut Haaland tjue kroner. Det betyr at når du er ferdig med å lese denne teksten, har han tjent mellom 13 000 og 14 000 kroner – bare på å eksistere. Dette er mulig fordi nærmere 45% av verdens befolkning både er interessert i fotball og ser det på TV. 3,5 milliarder mennesker anses i dag som aktivt interessert i fotball. Mennesker som over hele kloden bruker mye penger, tid og ressurser på å se kamper på TV og stadion. Folk kan finne på å dra jorda rundt for å se sitt favorittlag i England. Eller Spania, Italia eller Tyskland. Men det har ofte vært England. Her vokste det opp en hyperkommersialisering av sporten på starten av 90-tallet. En omveltning der sporten gikk fra å være for arbeiderklassen og de lokale, til å bli allemannseie og en global sport.

I dag tjener de største stjernene så svimlende summer at man faktisk ikke er i stand til å forstå omfanget. De største klubbene har bygget enorme arenaer i fattige strøk og nærmest fordrevet ut de lokale supporterne. Arbeiderklassen har knapt råd til å gå på kamp lenger, og du kan ofte høre skandinavisk på Anfield og Old Trafford. Det har blitt så enormt mye penger i fotballen, og spesielt i superligaen Premier League, at de nesten kunne utryddet fattigdommen i deler av Afrika. Pengene har også gjort sporten så betydningsfull for eiere og støtteapparat at man har innført videodømming for å unngå enormt kostbare feil i spillet. Alt du forbinder med den moderne fotballen når det gjelder penger og VAR, kan kulmineres tilbake til en spesifikk dato og til en spesifikk mann: Datoen er 4. juli, og mannen heter Paul Gascoigne.

Tragedier, Thatcher og tribunene

Vi befinner oss i Torino. Det er semifinale i VM mellom England og Vest-Tyskland. En kamp som skulle forandre fotballen for alltid. Lenge hadde engelsk fotball ligget nede for telling. Tragedier og vold preget sporten. Det betydde ikke at den ikke var viktig eller at folk ikke brydde seg, men at det var færre som dro på kamp.

Globalt har fotballen alltid vært viktig for mennesker. Mitt gjentakende eksempel med Napoli som forguder Maradona mer enn noe annet – selv den dag i dag – etter at argentineren hjalp napolitanerne til sin første scudetto på 80-tallet, viser hva fotballen kan bety. For det er ikke bare sportslig. Fattige Napoli, som hele tiden har vært undertrykt av rike nord, og fortsatt blir det slo tilbake. Bare prøv å gå gjennom Napolis gater uten å se et eneste bilde, portrett eller figur av Maradona rundt hvert eneste hjørne.

Gjennom 80-tallet fulgte mange engelsk fotball tett. Også her hjemme, takket være tippekampene som hadde pågått siden sent på 60-tallet. Noen av de beste lagene i verden befant seg der – selv om mange av de største stjernene som Gullit, Maradona og Baggio var i italiensk Serie A. Everton og Liverpool var av mange sett på som de beste lagene i verden. Med rette. To lag fra en by Maggie Thatcher hadde lyst til å legge ned – og faktisk var nære ved å gjøre det.

Jernkvinnen ble også en tydelig stemme mot det som ble omtalt som «The English disease». En periode hvor hooliganisme og fotball gikk hånd i hånd. Volden og tragedien var så stor at engelske fotballklubber ble utestengt fra all europeisk fotball i 1985. På ubestemt tid, men som ble til fem år. Dette skjedde etter den grusomme Heysel-tragedien før Europacup-finalen, forløperen til Champions League, mellom Liverpool og Juventus. Der 39 mennesker døde og 600 ble skadde etter at hooligans barket sammen på stadion, og en tribune ga etter. Det var først i 1990 at fotballen for alvor var tilbake for engelske fans.

England reiser seg igjen

Ja, jo – de var jo representert i VM 1986 i Mexico. Man kunne se fortvilelsen til engelske fans på tribunen etter «Guds hånd» – målet Maradona scoret med hånda og som sørget for at Argentina slo England i kvartfinalen. Et oppgjør som var preget av mye hat grunnet Falklandskrigen, og målet ble rettferdiggjort av Maradona i ettertid som en slags hevn for det hele.

Men det var ikke mange engelske fans, selv om de var representert. Heller ikke to år senere i Europamesterskapet i Vest-Tyskland. Det var noen, som fikk se England tape alle tre kampene i gruppespillet og ryke rett ut av mesterskapet, men på langt nær så mange som det skulle bli. For i 1990 var fotballen til fotballens fødeland tilbake. Det takket være et mer og mer fargerikt engelsk landslag, med en helt spesiell person og spiller i spissen.

Gazza – geniet fra Gateshead

På slutten av 80-tallet vokste det frem et nytt talent. En spiller det engelske folket knapt hadde sett maken til. Der Argentina hadde Diego Maradona og Italia Roberto Baggio, hadde nå England fått Paul Gascoigne. Et fotballgeni av de sjeldne. Men uten at vi skal gå voldsomt inn på det, et menneske fylt med problemer og indre demoner. Det er mye man kan si om Paul Gascoigne, både godt og vondt. Under verdensmesterskapet i 1990 fikk Gascoigne spørsmålet om hva han hadde gjort uten fotballen, om han hadde havnet i trøbbel uten den – der Gascoigne svarte at: «Ja, jeg havner jo i trøbbel selv med fotballen.»

Mannen fra Gateshead utenfor Newcastle hadde alltid vært en fyr som tiltrakk seg problemer – enten han ville det eller ikke. Fra barndommen av slet Gascoigne stort med seg selv. Energien hans var utømmelig, og konsentrasjonsevnen liten eller totalt fraværende. Allerede før Gascoigne ble myndig, ansvarliggjorde han seg selv for tre dødsfall av mennesker nær ham, selv om det ikke var hans skyld. Og alkohol ble tidlig en stor del av Gascoignes liv. Han kunne i løpet av karrieren komme full på trening, drikke konjakk i pausen av en viktig kamp eller starte kampdag med gårsdagens vinflasker. Senere ville han også bli voldelig og suicidal. Selv med alkohol som fast følgesvenn ble han en enorm fotballspiller og fikk kallenavnet «Gazza».

Gjennom 80-tallet var Gazza en som ble mer og mer likt av befolkningen. Hans bånd med fansen og spinnville påfunn fargela fotballen sakte, men sikkert. I en tid hvor TV-mediet ble viktigere og viktigere, fant Gascoigne på alt fra å drikke øl med fans til å skyte med luftgevær på duer som hadde lagd rede under taket på White Hart Lane. Mye av det han gjorde var mildt sagt ikke gjennomtenkt. Gazza manglet ikke bare evnen til rasjonell tenkning, men hans impulskontroll var ikke-eksisterende. Og en gang fikk han låne en struts fra en dyrehage mens han spilte i Tottenham, kledde den ut i en Tottenham-trøye og slapp den løs på treningsfeltet. Mannen var med andre ord noe eget. En fyr som kunne løpe rundt på treningsfeltet for seg selv, men plutselig se en traktor og bestemme seg for å heller kjøre den fordi det så morsommere ut. Traktoren kræsjet han i treningsgarderoben. Alle påfunnene var på denne tiden kun sett på som godt og humoristisk ment – noe av det traff godt, noe ikke. Det var kun Gazza som kunne gjøre noe sånt og slippe unna med det. Grunnen var fordi mannen fra nordøst-England var så himla god. På grunn av alle hans påfunn ble han et bilde på en folkelighet man ikke hadde sett før. I tillegg til å både være vanvittig god, viste han også at han var en av folket.

«Det er ingen forskjell på meg og andre mennesker bare fordi jeg sparker en dum ball» – Paul Gascoigne, 1990.

En samlet nasjon

Tilbake i Torino. Det er ekstraomganger etter at England og Vest-Tyskland har spilt 1-1. England har vokst gjennom dette mesterskapet og skapt en nasjonal entusiasme. Over halvparten av den engelske befolkningen ser nå på semifinalen. Og det sies i etterkant at de lurer på hva i alle dager den andre halvparten holdt på med. For dette var tidenes kamp. Det finnes klipp av eldre damer – som man gjerne ikke forbandt med fotball på denne tiden – som kjøpte inn sekspakninger med øl for å gjøre seg klar til semifinalen. Mødre, besteforeldre, menn og barn samlet seg unisont foran TV-apparatet på de britiske øyer. Enten det var på puber eller hjemme hos hverandre. Dette samlet en hel nasjon.

Dette var det beste året og sommeren Gazza hadde opplevd, har han selv sagt. Her fikk han gjøre som han ville. En ting som ikke skal være underkommunisert er hvor mye energi Gazza hadde. Her var han aktivisert 24/7. Gutten som kom fra fattige kår i Gateshead hadde nå fått tilgang til alt mulig. Det var biljard, svømmebasseng, tennis og vannscootere. Her sleit han ut den ene lagkameraten etter den andre. Mellom slagene, og kanskje også midt i, var det selvsagt også alkohol. I mengder. Likevel var det ikke noe problem for Gazza på denne tiden å bli matchklar igjen. Tross sterkt misbruk leverte han varene på banen – og Paul Gascoigne har aldri vært bedre enn under VM i Italia 1990. Det var her han virkelig var «Gazza».

Øyeblikket som forandret alt

England går videre fra sin gruppe og slår Belgia i åttendedelsfinalen i Bologna. Det samme gjør de mot Kamerun i kvartfinalen som ble spilt i Napoli. Og nå blomstret det engelske landslaget og nasjonalfølelsen på balløya. Union Jack vaiet i vinden og optimismen var enorm. Tidligere hadde det engelske laget blitt kraftig slaktet, både på grunn av hvordan 80-tallet var, men også fordi det hadde vært gråtrist fotball. Men nå var det farger og vel så det. England i semifinalen i VM for første gang siden de selv vant verdensmesterskapet på hjemmebane i 1966. Klart optimismen var enorm!

Og nå er vi altså ute i ekstraomgangene i Torino. Øyeblikket som skulle forandre fotballen for alltid var rett rundt hjørnet. Klokken ti på kvelden denne sommerdagen får Paul Gascoigne ballen litt for langt foran seg og setter inn en takling på Vest-Tysklands Thomas Berthold. Ingen stygg takling, men nok til å få gult kort åtte minutter ut i første ekstraomgang. Et gult kort som betød at uansett utfall i denne kampen, ville Gazza måtte stå over en eventuell finale.

Gazzas VM var over. Den beste tiden i hans liv var over. Og det skulle ikke bli noe mer mesterskap etter dette. Så nå knakk rett og slett Gazza sammen mentalt. Når han får se det gule kortet, bryter han sammen i tårer. Gary Lineker forsøker å trøste, men ser umiddelbart at det bare er å glemme. Det er umulig å nå inn. Dermed peker han heller mot sine egne øyne og benken for at støtteapparatet og manager Bobby Robson skal passe på en sønderknust Gascoigne.

Et nytt ansikt for fotballen

Han skulle ikke spille finale. Kampen gikk videre, og det ble straffesparkkonkurranse. Gazza fullfører, men er ikke mentalt til stede. England bommer to ganger og ryker ut mot Vest-Tyskland – en evig nemesis. Etter kampen er det én spiller som fanger all oppmerksomhet: Paul «Gazza» Gascoigne.

Han klappet mot den engelske fansen som hadde møtt opp i Italia og Torino. Han var den av spillerne som tydeligst viste takknemlighet til supporterne. Gråtende kysset han drakta og så opp mot tribunen fylt med engelskmenn. Han tok Three Lions-logoen på brystet og presset leppene mot den. En gest som kom rett fra hjertet. En slags unnskyldning. Og svaret fra tribunen var tydelig: «There’s only one Gazza!»

Dette ble foreviget av en fotograf. Hjemme i England ble Gazza hyllet. Han ble omtalt som en helt som brakte magi og håp til en hel nasjon. En som ga England tilbake stoltheten, tross at det endte i tårer. The Guardian skrev at dette ikke bare handlet om fotball, men om håp og tro. Og bildene gikk ikke bare rundt i Storbritannia, men over hele kloden. Ute i den store verden ble han omtalt som «det nye menneskelige ansiktet til engelsk fotball». Han ble hyllet over hele verden og bildene viste hva fotball kunne være.

Da fotballen ble business

Dette var starten på et nytt tiår i England. Kanskje det lengste tiåret på lenge. 90-tallet tok liksom aldri slutt. Man hadde gått fra et politisk tungt tiår preget av uro, vold og tragedier – Hillsborough, Heysel, Bradford, gruvekonflikter, Thatcher og IRA. Nå var det som om noen tente et lys. Som om håpet og kjærligheten var tilbake – ikke bare i fotballen, men i livet. Dette tiåret skulle inneholde mye for England, både politisk og musikalsk, men også for det som i dag er verdens største idrett.

Et par år etter mesterskapet i Italia ble Premier League opprettet. En ny superliga med en enorm TV-avtale som gjorde fotballklubbene i den øverste ligaen rike. Og de som ikke hang med kunne fort dette av. Champions League med alle sine penger kom også inn. Fotballen ble profesjonalisert. Etter hvert begynte mektige mennesker med mye penger å kjøpe opp klubber – det startet i Blackburn med Jack Walker og fortsatte videre med Roman Abramovitsj i Chelsea. I dag eier til og med stater klubber – som i Newcastle eller PSG. Fotballen har i dag utviklet seg til å bli en superkapitalistisk industri hvor fotballspillere nærmest behandles som kveg.

Helt siden TV-mogul Rupert Murdoch var med på å kommersialisere Premier League og gjøre den til en mediesuksess, har interessen og økonomien økt i rekordfart. Det ble stuerent å gå på kamp igjen. Familier tok plass på tribunen og interessen ble et allemannseie, selv om det fortsatt var hooliganisme – noe som fortsatt til en viss grad eksisterer i dag. Fotballen var totalforandret. Viktigheten har alltid vært der, men nå ble den mer for alle – og enda mer global enn før.

Hvis tårene aldri hadde falt

Uten tårene til Gazza kan man bare spekulere i hvor mye annerledes fotballen, men også verden hadde vært. For det skjedde utvilsomt en revolusjon. England fikk arrangere EM på hjemmebane i 1996, noe som var utenkelig før 1990. Den legendariske låta «Football’s Coming Home» ville neppe vært til uten Gazzas tårer. Rosenborg ville neppe kunne bygd ut Lerkendal. Og Tony Blair kunne fått et mye vanskeligere valg enn det han fikk. Han brukte nemlig fotballen for alt det var verdt før valget i 1997 – et brakvalg som sørget for at Labour vant valget for første gang siden 1979. Og uten Labour på den tiden kan man jo bare spinne videre på konsekvensene av det igjen. Kanskje Brexit hadde kommet før. Hadde noen andre tatt over Bush og Blairs tospann i invasjonen av Afghanistan og Irak? Hvem vet?

Det eneste vi vet, er at alt forandret seg en sommerdag i 1990. Og selv om Paul Gascoigne alene ikke skal ha skylden – eller æren – for hvordan fotballen har blitt, så var det han som ubevisst tente gnisten som skulle forandre fotball for alltid med sine tårer i Torino.

For hadde ikke Paul Gascoigne eksistert, så ville nok fotballen – og kanskje verden – sett annerledes ut.