Se for deg en løpebane. Her står det en mann og en dame. Side om side. De skal løpe om kapp. Men i det startskuddet går, blir den kvinnelige deltakeren stående igjen. I over 50 år. Sikkert nærmere hundre. Det er forspranget herrene har fått i fotballen, men nå kommer damene for fullt.
I dag spilles det EM, og Norge er med. Nå skal du få vite hvorfor du skal benke deg foran kvartfinale-kampen neste uke.
Om ikke lenge får jeg en datter. Hun skal lære historien om fotballen. Og at hun har kvinnelige idoler å se opp til. Hun kan bli fotballspiller, hvis hun vil. Men det har ikke vært for gitt.
Før var det rett og slett uhørt at kvinner skulle ofre både livmor og kropp for fotballen. La meg ta deg med på en reise. Gjennom fotballen – bare fra en kvinnes perspektiv.
Målmaskinen fra Blyth
Året er 1918. Vi befinner oss nordøst i England. Første verdenskrig er snart over, uten at Bella Reay eller de andre spillerne på Blyth Spartans Ladies er klar over det.
De spiller finale i Munitionettes’ Cup. En turnering født året før, av damer som jobbet i ammunisjonsfabrikker. Etter at første verdenskrig brøt ut, forsvant mange av de mannlige arbeiderne ut av landet og inn i krigen. Dermed ble kvinner rekruttert inn i industrien, spesielt i ammunisjonsfabrikker.
På en av disse fabrikkene jobber 17 år gamle Bella Reay. Datter av en hjemmeværende mor og en gruvearbeider. I et arbeiderklasseområde i Blyth, helt nordøst i England, vokste hun opp. Her spilte hun fotball i gaten og ble fort god.
Og nå, denne vårdagen i Middlesbrough, spiller hun spiss mot Bolckow, Vaughan & Co – et lokalt lag fra en stor britisk jern- og stålbedrift. Turneringen er en regional bedriftsturnering, men nå har den vokst til en folkebevegelse.
Pengene som kommer inn, brukes til veldedighet. Til Røde Kors, støtte til sårede soldater og familier til de som har mistet sine kjære. Hele 22.000 tilskuere er til stede for å se finalen på Ayresome Park. En finale som skulle gjøre Bella Reay historisk.
Her scorer hun hattrick i en kamp Blyth Spartans Ladies vinner 5–0. Dermed endte hun opp med 133 mål på bare 30 kamper denne sesongen. Det er så spinnville tall at man tror det er en skrivefeil.
Laget fra Blyth vinner turneringen, og den store helten blir selvsagt Bella Reay.
I etterkant ble hun hyllet som en nasjonal heltinne – både i aviser og på radio. Fabrikker arrangerte hyllester av henne, og skolebarn lagde tegninger og bannere med hennes navn. Hun holder taler og ble løftet frem som «The Munitionette Goal Queen» – et symbol på kvinnelig styrke og patriotisme.
Reay mottok gaver og blomster fra beundrere. Jenter og kvinner over hele landet skrev brev og takket henne. Hun hadde gitt dem mot til å spille fotball og stå imot forventningene.
Og et dikt ble trykket i lokalpressen til ære for Bella Reay, måldronningen fra Blyth:
“She boots like thunder, swift and true – no lad can match what she can do.”
Forbudt og glemt
I 1921 forbyr FA damefotball. Argumentet som brukes er, sitat: «Fotball er uegnet for kvinner og bør ikke oppmuntres.»
Reay er nå gift og jobber i et skipsverft. Selv om hun spilte et par veldedighetskamper i ettertid, la målmaskinen fra Blyth nå opp som fotballspiller. Ikke at det var penger i det for damer på denne tiden, men nå var det forbudt.
Forbundet i England var redde for kvinnefotballens vekst under første verdenskrig. Selv om man brukte argumenter om at det var farlig for livmoren å spille fotball, handlet det mest om at man var truet av kvinnefotballen.
Det kom titusenvis av tilskuere på fotballkampene til ulike damelag, og det var god fotball som ble spilt. Nå fryktet de at det ville ta over for herrene.
Forbudet ble innført. Kvinner ble utelukket fra organiserte kamper, og de fikk ikke lov til å bruke stadioner de tidligere hadde spilt på. I noen tilfeller ble damer som spilte fotball latterliggjort og hetset av pressen, arbeidsgivere og andre.
De ble sosialt stigmatisert, og det ble sett på som upassende og lite kvinnelig å spille fotball. Kvinnefotball ble nærmest slettet.
Og Bella Reay? Hun ble glemt.
Fra keiserriker til kirkevelde
Helt siden noen hundre år før vår tidsregning har former for fotball eksistert. Cuju er kinesisk og betyr «å sparke ball».
Under Han- og Tang-dynastiet spilte både menn og kvinner cuju. Kvinner som spilte denne idretten, som også inneholdt å score mål, ble både respektert og anerkjent. Det ble ansett som sofistikert og kunstnerisk.
Tusen år senere ble damene som spilte cuju beskrevet som elegante av poeten Li Yu – en forfatter og konge som levde sent på 900-tallet. Han beskrev kvinnene med beundring.
På 1600-tallet spilte kvinner også en form for fotball. Det var røft og gikk hardt for seg. Prester klagde på kamper med mye støy og upassende oppførsel. I disse kampene var det vanlig at menn vurderte kvinner ut ifra deres styrke og fotballferdigheter. Det var noe som ble sett på som attraktivt.
Men dette skulle snu et par hundre år senere.
I 1881 satte en gruppe teaterkvinner i Skottland opp en fotballkamp mellom Skottland og England. Om det faktisk var engelskmenn på det ene laget eller bare skotter, vites ikke.
Her kom det flere tusen tilskuere for å se noe de trodde var et komisk show. Noe man kunne le av. Da det viste seg at damene faktisk spilte fotball – på et fotballstadion, på gress, med ekte regler og tok dette seriøst – ble folk rasende og sjokkerte.
De hadde aldri sett damer spille fotball før, og ble fort aggressive og voldelige. Publikum stormet banen og gikk til fysisk angrep på spillerne, som måtte flykte.
På bare et par hundre år hadde alt forandret seg. Nå ble damer sett på som skjøre og uskyldige. Sterke kirkelige og medisinske advarsler kom mot kvinners fysikk.
Idrett og fotball ble sett på som for voldsomt for kvinnekroppen og upassende.
Et nytt håp under krigen
Gjennom 1900-tallet ble damene som spilte fotball latterliggjort og sett ned på. Helt til første verdenskrig. Selv om det selvsagt fantes diskriminering her også, var det på ingen måte det samme.
Fotball ble populær med damene som spilte. Bella Reay og de andre underholdt tusenvis av mennesker hver kamp. Men i 1921 ble det forbudt.
Flere forbund over hele verden fulgte England i forbudet. Et forbud som varte frem til 1971. Dette takket være kvinnebevegelsen på 60- og 70-tallet. De så på fotballen som en viktig del av likestillingskampen.
Selv om det fantes uoffisielle fotballforbund for kvinner og kamper som ble spilt i smug, ble damer møtt med latterliggjøring og hets. Ikke bare i England, men verden over. Kvinnefotball ble marginalisert og usynlig.
Også i Norge var fotball for kvinner sett på som useriøst og latterliggjort.
110.000 vitner – men ingen offisiell VM-rekord
Selv om det var et lyspunkt med Copa 71 – verdensmesterskapet for kvinner i Mexico – ble det ingenting mer. Her fylte mexicanerne opp verdens største fotballstadion, Estadio Azteca. I finalen mellom Mexico og Danmark møtte det opp hele 110.000 mennesker.
En rekord i kvinnefotballen som fortsatt står.
Tross at denne turneringen var en suksess – med kamper som ble vist på TV, store medieoppslag og entusiasme – var det noe FIFA ikke ville ha noe av.
Nok en gang var gretne gubber redde for at kvinnene skulle ta for mye plass og stjele fokuset fra herrefotballen. Nok en gang med de samme argumentasjonene fra femti år tidligere. Stakkars livmor, og alt det der.
FIFA måtte først kommersialiseres før damefotballen var interessant. Og den aller første internasjonale turneringen i FIFAs regi var VM i Kina i 1991.
I finalen slo USA Norge foran over 60.000 tilskuere. Fotballen trakk til seg masse mennesker, selv om det var kvinner som sparket lærkula. Kan du tenke deg.
Men fortsatt anser ikke FIFA Copa 71 som en offisiell turnering. Den ble arrangert i privat regi – der FIFA desperat forsøkte å få en stopper på det hele.
Dermed er den offisielle tilskuerrekorden 90.185 tilskuere. Den ble satt under VM-finalen i 1999 mellom USA og Kina. En finale USA vant etter straffesparkkonkurranse.
I 2022, mellom England og Tyskland på Wembley, finner man rekorden i EM. Her møtte 87.192 opp for å se England vinne finalen etter ekstraomganger.
Det er med andre ord ikke problem med publikum.
I hjemlige ligaer ser vi interessen øke i takt med tiden. Her hjemme drar fler og fler på kamper kvinner spiller. Profesjonaliseringen har endelig inntatt kvinnefotballen.
Herrefotball har ligget langt foran lenge. Nå blir damer tatt mer og mer på alvor når de spiller fotball. Satser på fotball. Liker fotball.
Det er fortsatt en lang vei å gå, men vi har kommet langt.
Derfor skal du se Norge i EM
Og nå er det EM. Norge er med. Og de skal spille kvartfinale. Motstanderen blir mest sannsynlig enten Italia eller Portugal.
Har du lest helt hit, er det en kamp jeg forventer at du skal se. For liker du fotball, er det ingen grunn til å ikke se en så viktig kamp.
Det har lite å si at det er damer. Det er fotball.
Damer som spiller fotball, blir nå bedre og bedre for hvert eneste år. Fordi de får sjansen. Blir tatt seriøst. Og kan utvikle seg slik menn uforstyrret har gjort i alle tider kvinner har blitt diskriminert og holdt tilbake.
En datter, to klubber og tusen helter
Snart får jeg en datter. Et menneske som ikke aner hvor mye hun skal bli indoktrinert med fotball.
Jeg skal fortelle henne om Everton og Brann, mine to store kjærligheter. Hun skal lære om hvordan livet ofte henger sammen med dette spillet. Hvordan det har forandret livene til mennesker – på godt og vondt – over hele verden.
Kriger har startet og sluttet med denne fantastiske idretten, og for mange betyr det litt mer enn bare fotball.
Men viktigst av alt skal jeg vise henne hvilke forbilder hun har.
Når hun vokser opp, kan hun se opp til damer på en helt annen måte enn de før seg har fått gjøre. Ja visst har det eksistert kvinnelige forbilder på fotballbanen før – både i nordøst-England under første verdenskrig og i nyere tid – men det var ikke alltid like godt kjent og med mindre publisitet.
Nå satses det mer på fotball for kvinner. Det er studio, analyser og alt det vi tar for gitt i herrefotballen. Min datter skal se at det er mulig – hvis hun vil.
Og liker hun ikke fotball, er det helt greit.
Men hun skal vite at det finnes helter hun kan se opp til og drømme om å bli. Helter hun kan henge opp på veggen eller samle på i en perm.
Slik jeg drømte om å bli både den ene og den andre fotballspilleren – og fortsatt har fotballkort fra barndommen opp etter øra.
Hun skal vite hvem Bella Reay var
I dag har man norske helter i Ada Hegerberg og Graham Hansen. Eller Signe Gaupset. Når min datter vokser opp, vil det finnes andre helter enn disse tre – som mest sannsynlig er bedre.
Det er takket være helter som damene i Copa 71 og modige Bella Reay.
Verden har kanskje glemt målmaskinen fra Blyth, men min datter skal vite nøyaktig hvem det var.
En av de viktigste heltene i historien om fotball for kvinner. Som gjør at man i dag kan se på fotball – uansett kjønn – på samme måte som man gjorde i Kina for over to tusen år siden:
Elegant, vakkert, sofistikert og kunstnerisk.
For det er tross alt det fotballen er.
Holmlia skrivestue 
Legg igjen en kommentar