Om ikke lenge vil jeg stå helt øverst på San Siro – et av de mest legendariske fotballstadionene i verden – kanskje med tårer i øynene, rørt over å ha sett Norge endelig ta seg til VM for første gang siden 1998. Beviset på at den vonde, uutholdelige og smertefulle mesterskapstørken endelig er over. Endelig skal det norske landslaget, med verdens beste fotballspiller i spissen – bokstavelig talt – ut i den gjeveste turneringen i verden: Verdensmesterskapet i fotball.
Vi kan møte landslag som Brasil og Argentina, men også Kapp Verde og Curacao. Land fra hele verden i den mest tradisjonsrike fotballturneringen gjennom tidene. Men det er likevel noe som skurrer. Noe som legger en demper på min eufori over at maskinen fra Jæren skyter oss til Verdensmesterskapet, og med det vil festkle hovedstaden neste år: Gianni Infantino.
FIFA-presidenten som på mange måter er selve symbolet på den moderne fotballen. Mannen som er bildet på det enorme pampeveldet i FIFA – organisasjonen som arrangerer VM – og UEFA – organisasjonen som arrangerer europeiske klubbturneringer og Europamesterskapet. Og mannen som nå har gjort at begeret er i ferd med å renne over for meg. Hvorfor? Fordi han har opprettet en egen fredspris som han skal dele ut til sin aller beste venn, Donald Trump.
Når jeg ser på den moderne fotballen i dag, og spesielt etter nyhetene om prisen Infantino har opprettet, tenker jeg på en spesiell scene fra Gudfaren. Den ustyrlige og temperamentsfulle Sonny, sønnen til selveste Vito Corleone, som ble lurt inn i en felle og plaffet ned, ligger nå død på en tralle med et teppe over seg. Corleone er knust og ber begravelsesagenten Amerigo Bonasera om å fikse Sonny og gjøre ham presentabel til likvaken og begravelsen.
Og der fotballen kommer inn i bildet, er når Don Vito Corleone drar teppet vekk fra Sonnys ansikt, ser ned på sønnen sin og tydelig preget sier: «Look how they massacred my boy.» For er det noe den moderne fotballen, med alle disse pampene i både FIFA, paraplyorganisasjonene per kontinent og per land, har gjort – er det nettopp å massakrere fotballen. Nærmest totalt.
Fotball er en stor del av livet mitt, for det handler ikke bare om spillet, men om alt det som ligger bak – enten det er religion, kultur eller politikk. Siden tidenes morgen har politikk og fotball gått hånd i hånd – enten du vil eller ei. Fotball har aldri kun handlet om tjueto mann på en bane, en fotball, to mål og noen dommere. Det har alltid dreid seg om noe mer.
På grunn av dette har mesteparten av min kunnskap basert seg på nettopp denne fantastiske idretten. Og selv om jeg veldig godt trives med å se på sporten i seg selv, så er det enkelte klubber og oppgjør i verden som gjør selve kampen mer interessant enn den i utgangspunktet er.
I dag vannes dessverre mye av dette ut – på grunn av dyre billettpriser som priser ut de lokale, turister, astronomiske lønninger, upersonlige stadioner, snakk om superligaer og kamper i hjemlig serie som blir flyttet til et annet kontinent. Pengene har blitt viktigere enn fotballens kjerne. Hele fotballens identitet forsvinner. Tilhørigheten blir revet bort, og avstanden mellom supportere, klubb og spillere forvitrer totalt.
Ja, det er gøy med god fotball og stjerner som virkelig kan underholde og vise hvor gode de er. Det er selvsagt også interessant med drama og intriger som ikke gjør hele sporten statisk og kjedelig. Men når det viktigste i fotballen, nemlig supporterne, blir nedprioritert, tråkket på og tilsidesatt til fordel for den moderne fotballen, med videodømming, penger, makt og det som verre er, vanner man ut alt som fotballen handler om: mennesker, tilhørighet, identitet, historie og følelser.
De menneskene som alltid har gått på kamp hos sin klubb, der de kommer fra – enten det er et tredjedivisjonslag eller et Champions League-lag. Det gjør meg forbanna. Det gjør meg trist. Så trist at jeg har kjøpt meg et abonnement på irsk fotball.
Og nå kan du sikkert arrestere meg på at jeg som østlending og nordmann holder med Brann og Everton. Men jeg tror det hele handler om respekt, forståelse og mengde. At man forstår kulturen og historien til både det engelske, eller utenlandske, laget du holder med, og byen den hører hjemme i. Hvis ikke tror jeg man er en del av skylden til at fotballen vannes ut.
Når Gianni Infantino deler at han har opprettet en fredspris, så forstår alle hvem den er opprettet for: Donald Trump. Selvsagt er også dette politisk. Det som gjør det problematisk, er at det kommer fra organisasjonen som mest mulig nøytralt skal forvalte idretten vi alle er glade i, og elsker.
Fra den moderne fotballens fødsel på starten av 90-tallet har pengene virkelig profesjonalisert idretten og gjort det mulig å tjene enorme summer på suksess. Dørene åpnet for nye eiere, og oligarker som stater har kjøpt seg inn i klubber med ulike formål. Alt er politisk. Men arrangørene av turneringene skal alltid være mest mulig nøytrale.
Den største selvmotsigelsen kommer når Infantino nå oppretter en fredspris og sier: «Fotballen står for fred», men for ganske nøyaktig en måned siden sa: «FIFA kan ikke løse geopolitiske problemer», etter presset om å utestenge Israel fra å delta i VM-kvalifiseringen.
At de kastet ut Russland var null stress og skjedde lynraskt, men å utestenge et land som begår folkemord viser seg å være umulig. Hvorfor? Fordi mannen som nå får FIFAs egen fredspris, har gjort folkemordet mulig.
Og hvem tror dere var tilstede i Sharm el-Sheikh i Egypt under de såkalte våpenhvilefornhandlingene for Gaza? Jo, Gianni Infantino.
Med andre ord er det en enorm bismak som setter seg innerst i ganen og slår opp leir, når Norge nå endelig kommer til VM – og det gjør meg trist. I hele mitt fotballgale liv har jeg drømt om å se Norge komme til et mesterskap, men gang på gang har jeg sett dem feile og drite seg ut når det gjelder som mest. Og for all del – kjenner jeg Norge rett kan de absolutt røre det til mot Estland om en uke, men det skal heldigvis veldig mye til. Aldri før har det norske landslaget vært bedre – og nå har vi verdens beste fotballspiller på laget.
Fotballen har alltid vært politikk, religion og kultur, men det gir likevel en avsmak. I 2022 boikottet jeg VM – ikke bare fordi det ble spilt i desember, men fordi det ble spilt på massegraver. 2018-VM-et i Russland var også kontroversielt, men jeg så på. VM har vært arrangert i Mussolinis fascistregime i 1934, Argentinas militærdiktatur i 1978. Før VM-et i Sør-Afrika i 2010 ble mange tvangsflyttet fra hjemmene sine for å rydde plass til infrastruktur, det samme gjaldt Brasil-VM i 2014. I tillegg har mange mesterskap blitt tildelt gjennom korrupsjon.
Siden kommersialiseringen av FIFA på 70-tallet, med Sepp Blatter som hjernen bak det meste av det, har de kun tenkt på én ting: penger. Og selv om den moderne fotballen først ble født etter Paul Gascoignes tårer i 1990, kan man kanskje si den ble unnfanget her.
I år skal jeg likevel glede meg over at Norge endelig kommer til VM i Canada, Mexico og USA neste år. På San Siro skal jeg stå og forhåpentligvis kjenne på en stolthet og glede over at Norge har kvalifisert seg til et mesterskap igjen, selv om Infantino og den moderne fotballen prøver å massakrere fotballen jeg elsker.
5. desember skal jeg sitte klistret til en skjerm når VM-trekningen viser hvem Norge skal møte under det gjeve mesterskapet neste år. Så får jeg heller gjøre så godt jeg kan for å knipe igjen øynene når Donald Trump får denne parodiske og latterlige fredsprisen, mens han sikkert kommer til å gå løs på Nobels fredspris i samme slengen.
For alt i alt er det noe helt fantastisk med at Norge skal spille mesterskap. Klart det er stort, som Martin Ødegaard ville sagt i sine yngre dager. Vakkert og rørende. Sommeren 2026 blir en fest, og Norge skal pokker meg delta i VM. Jeg får gåsehud. Endelig.
Og selv om det alltid vil være elendighet, krig, korrupsjon og svineri, hadde det vært mye enklere å heie på noen som talte makta midt imot. Hvis Braut eller Ødegaard, kanskje Nusa, eller rett og slett Solbakken, bare kunne kritisert hele opplegget med FIFA, Infantino, Trump og den moderne jævla fotballen, da hadde alt kanskje vært mye enklere.
Men uansett hvor mye brød og sirkus pampene lager, skal de aldri få massakrere fotballen min helt. Aldri. Om jeg så må sitte og se på treig, irsk fotball, eller AFC Wimbledon mot Northampton.
For når alt kommer til alt, så vinner folket alltid.
Holmlia skrivestue 
Legg igjen en kommentar