Året er 2005. I et møterom i Singapore sitter Tony Blair og smiler bredere enn han har gjort på lenge. Uroen i Storbritannia har økt i takt med Blairs tette bånd med George W. Bush og deres invasjon av Afghanistan og Irak. Tilliten og populariteten til Blair er på et bunnivå. Mannen som har vært statsminister siden 1997, opplever nå stor motstand innad i befolkningen og de største protestene siden Vietnam-krigen. Men nå har Blair fått til noe som skal samle befolkninga: nemlig OL.
Fotball handler om sjel. Om emblemet til klubbene som forteller en historie. Om hvem de er og hva de alltid har vært – og hva de skal være. Folkene som føler en tilhørighet til fargene, stedet, laget. Til klubben som representerer samfunnet det er en del av. De følger laget de har fått følelser for. Møter opp på kamp. I tykt og tynt. Oftest tynt. Nettopp derfor er sjelen viktig. Om ikke essensiell. Uten den, hva er vel da vitsen?
Og sentralt i sjelen ligger stedet som er hjemme. Dit du alltid søker til. Et slags Mekka. Der alt er riktig, selv om fotballen er feil.
Dessverre har det blitt en tendens at den moderne fotballen sakte, men sikkert dreper alt som har gjort verdens største idrett til det den er. TV-rettigheter og penger går foran selve fotballens idé, og nærmest ødelegger fotballklubber. Ofte ved at eiere bruker en klubb uten kunnskap som et leketøy til å vanne ut hele klubbens historie, prise ut de lokale eller flytte inn i et tomt skall av et stadion. Kanskje en blanding.
Det største skrekkeksempelet på dette er West Ham United. The Hammers. En klubb som for ti år siden mistet all sin sjel, sjarme og integritet. West Ham har gått fra å være et av de mest ekte klubbene i fotballen til å bli en temu-versjon av seg selv. En plast-klubb som fortsetter å blåse såpeboblene sine, men uten troverdighet. Fotballen kan være like håpløs som før, men der det før fantes lidenskap og håp, finner man nå apati og håpløshet.
Alt på grunn av én mann: Osama bin Laden.
Og det eneste som kan redde dem, er det verste av det verste for en West Ham-supporter. Nemlig Millwall.
Paradokset er at enhver West Ham-supporter hadde valgt Osama bin Laden ti av ti ganger over Millwall. Som en evighetsloop i et kaldt og mørkt univers uten glede.
I skrivende stund er vi nærmere The Dockers derby enn på lenge. Redningen kan være nær. Hatoppgjøret som ble til gjennom to konkurrerende skipsverft langs Themsen på slutten av 1800-tallet. I fjorten år har dette oppgjøret ligget på vent og ulmet, men fortsatt er det et av de aller største oppgjørene på britisk jord og i Europa. For hvis det utrolige nå skulle skje – at West Ham rykker ned eller Millwall rykker opp – så vil det for alvor ta fyr. Politiet i London og fotballverdenen holder virkelig pusten denne våren. Millwall har en fantastisk sesong på nest øverste nivå, mens West Hams eneste håp for å unngå nedrykk virker å være håpløse Tottenham.
Hvis du vil høre mer om hatoppgjøret mellom Millwall og West Ham, og virkelig forstå hvor store gnister det er mellom rivalene, kan jeg ydmykt anbefale deg denne episoden jeg selv har laget: https://open.spotify.com/episode/2IHCiXonvYJ4HM0zQjLUPv?si=83e91f6ddfe04316
Parallelt med at hatoppgjøret mellom lagene fra Øst-London vokser og blir mer intenst, forandrer verden seg. I dag er fotballen et kapitalistisk maskineri. Fotballklubber er bedrifter. Der fotballen alltid har vært nedenfra og opp, er den nå mer og mer ovenfra og ned. Politikk og fotball har alltid hørt sammen, men i dag blir idrett brukt i mye større omfang for egen vinning. Det fører til sportsvasking og alt det vi i dag ser når det gjelder FIFA og Trump. Men vi har hele tiden sett det i små biter tidligere. En slags forsmak på dagens moderne fotball – som også kan bli dens brutale død. Fra Sepp Blatters geniale kommersialisering av FIFA til Jack Walkers oppkjøp av Blackburn i 1995 – som igjen la grunnlaget for Abramovitsj i Chelsea, Emiratene i Manchester City og Saudi-Arabia i Newcastle. Og mellom der korrupsjon og snakk om superligaer.
Tilbake til Singapore og en meget fornøyd Tony Blair i 2005. Mannen som hadde brukt EM i 1996 for å styrke sitt eget og Labours image, med blant annet den politiske metaforen «Labours coming home», visste hvor kraftfull idrett kunne være politisk. Nå har han nærmest på egen hånd ordnet OL i London. Et OL som ville få kraftige konsekvenser for West Ham.
Klubben som ble stiftet Thames Ironworks, er en klubb jeg har hatt enorm respekt for. Fordi den alltid har vært en av de mest tradisjonsrike klubbene i England. Ekte. Lokalt forankra i et stadig mer globalt spill hvor turister infiltrerer de største klubbene. Alt dette ble tydeliggjort og forsterka gjennom den legendariske hjemmebanen Boleyn Ground. Eller Upton Park, om du vil. Et stadion i nærmiljøet hvor fansen var tett på spillerne.
Da OL i 2012 var over, stod det nybygde London Stadium igjen, og London kommune – eller Greater London Authority – så aktivt etter en ny leietaker. Dette var en omstendelig prosess som startet før OL var i gang. De nye eierne til West Ham som tok over i 2010, lovet gull og grønne skoger. De mente Upton Park var for liten. Et stadion som kun tok 35.000, kunne ikke konkurrere i toppen og om Champions League – for det var det eierne David Sullivan og David Gold lovte fansen: å bli en toppklubb. Det var flere kandidater til å ta over som leietakere på friidrettsarenaen. Både cricket- og rugbylag var aktuelle, men trakk for lite publikum. Den største konkurrenten var Tottenham, som i dag har sin egen enorme storstue der den gamle White Hart Lane lå. For det var også kriteriene til Spurs tilbake i 2011 – de ville rive ned stadion og bygge ny. West Ham derimot var villig til å ta stadionet slik den var, og med det vant de prosessen. Selvsagt til store protester fra Tottenham, men også fra Leyton Orient. Sammen gikk de til sak – Spurs fordi de mente det ikke var en rettferdig konkurranse, mens Leyton Orient – en liten klubb i umiddelbar nærhet – var redd West Hams inntog i lokalmiljøet ville «stjele» nye fans, noe som ville vært katastrofalt for økonomien til en klubb av Leyton Orients størrelse.
Uansett – Tottenham og Leyton Orient når ikke gjennom, West Ham får flytte inn på storstua til Tony Blair, fem kilometer unna Boleyn Ground. Og med det visnet og døde mye av The Hammers. Stemningen ble ikke den samme. Stadion er ubrukelig i fotballsammenheng. Fansen, som først var positive og kjøpte narrativet til eierne om å vokse som klubb – og så på det hele som helt nødvendig – var ikke lenger positive. Mange har falt fra. Sluttet å gå på kamper. Noen har funnet seg andre klubber, enten i utlandet eller mindre klubber som Leyton Orient. West Ham ble med det ikke det de en gang var. Selv om bortefølget til West Ham fortsatt er ålreit, og de vant Conference League i 2023, så er det rett og slett en døende klubb. At West Ham er på vei ned, er ikke det verste – det har de vært med på før. Det verste for West Ham, som det er med alle klubber, er apatien. At ingen bryr seg lenger. Grått og blodfattig.
Og alt dette på grunn av Osama bin Laden!
Sommerfugleffekten er sterk i denne teksten, og jeg har nok villedet deg litt. Det beklager jeg. For det er ganske søkt å skylde på Osama Bin Laden for West Hams undergang, selv om historiske hendelser har konsekvenser. Og selv om ryktene skal ha det til at Bin Laden selv var Arsenal-fan som flere ganger har vært på Highbury.
De da nye eierne til West Ham i 2010 ville sikkert funnet på noen lurerier uansett. Eller kanskje de fortsatt hadde vært på ærverdige Boleyn Ground? Jeg mener, med mindre Tony Blair så seg nødt til å bruke alle midler for å få OL til London fordi han var upopulær fordi han var med å invadere Afghanistan og Irak på grunn av terrorangrepet 9/11 som Osama bin Laden tok på seg ansvaret for, fordi han var leder av en terrorgruppe som ble til i kaoset av USAs støtte til opprørsgrupper i Afghanistan under den kalde krigen, fordi Sovjet ønsket å ekspandere, fordi … Og sånn kunne vi holdt på helt til skuddene i Sarajevo.
Verden beveger seg fremover, men fotballen vil på et eller annet vis bestå. Selv om moderniseringen av sporten vi elsker visker vekk tradisjoner og forankring i ethvert nærmiljø. Jeg holder ikke med West Ham, men jeg savner den klubben de var. En klubb jeg alltid har hatt respekt for. Når man ser inntoget til den siste kampen på Boleyn Ground mot Manchester United for ti år siden, med over 30.000 West Ham-fans som kraftfullt synger «Forever blowing bubbles», ser man sjel. Lidenskap. Kjærlighet. Alt en klubb skal være. Alt West Ham var.
Her kan du se siste innmarsj på Boleyn Ground.
https://www.youtube.com/watch?v=4Y64l2pZXCg
Dessverre er dette et symptom på hvordan Premier League har blitt. Hvordan den beste fotballen i verden har blitt. Fargeløst.
Å si at medisinen til West Ham, er å rykke ned er kanskje naivt. Sportslig sett kan det være en katastrofe, men supportermessig kan det være ideelt. Rykke ned til en bra liga blottet for den moderne fotballen. Der møter man mindre lag, men med mer sjel. Billigere billetter, færre turister og VAR-fri fotball. Og på toppen av kransekaka: Med mindre de møtes i heisen, vil de møte erkerivalen. Da kan de dykke ned i historien. Gjenopplive hatet som ligger og ulmer. Kjenne på friksjonen idretten er avhengig av.
For det West Ham trenger mest av alt nå, er å møte Millwall. Finne seg selv igjen. For da kan selv den sjeleløse bolla av et London Stadium gynge litt.
Det trenger West Ham. Det trenger Millwall. Det trenger sporten.
Og vi er nærmere enn på lenge.
For hvis ikke vil West Ham virkelig fade and die.
Holmlia skrivestue 
Legg igjen en kommentar