The Old Firm – Det største hatoppgjøret i verden

Del 1 av 2 av historien om The Old Firm

Rangers-fansen er rasende. Erkerivalen, som kanskje er et for mildt begrep, Celtic, har nettopp slått ut Rangers fra den skotske cupen. På straffespark. På deres hjemmebane Ibrox.

Nå er Celtic-fansen i ekstase. De har ikke vunnet borte mot Rangers i denne cupen siden 1957. Irske og palestinske flagg vaies på den lojalistiske og protestantiske stadion i Glasgow. Mange har løpt ut på banen for å feire med spillerne.

Så sier det pang.

Plutselig blir en i støtteapparatet til Celtic angrepet fra en Rangers-fan. Han ligger nede på bakken ute på banen. En gjeng ultras fra Union Bears løper tvers over banen i retning Celtic-fansen. Nå har de fått nok. Mange er maskerte. En har med seg et bluss som kastes opp på tribunen bak mål, der Celtic-fansen feirer. Blusset kommer tilbake, kastes på nytt og returneres igjen. Det kastes harde gjenstander som mynter og lignende i begge retninger. Vakter og politi står imellom. Mange av dem blir skadet. Flere supportere blir truffet.

Rangers-fansen sørger og er rasende, mens Celtic-fansen synger høyt. Med palestinske flagg vaiende, og mange med irsk balaklava.

Dette er hva det betyr. Dette er intensiteten i det største hatoppgjøret i verden. Et oppgjør som har alt. Absolutt alt. Ikke et eneste element mangler. Jeg mener dette er det største hatoppgjøret i verden – og jeg skal fortelle deg hvorfor. Vold og blod er selvsagt noen av ingrediensene, men det er alt bak det voldelige og blodige som gjør dette oppgjøret stort. Enormt. Størst.

Okei, fotballen er kanskje ikke den beste. Det har den ikke vært på fryktelig lenge. Likevel er betydningen enorm. Så enorm at Rangers-fansen fortsatt synger om «fenian blood», slik Billy Boys gjorde for 100 år siden, mens Celtic-fansen hyller IRA. Hatet handler om religion og politikk. Det er lojalister mot nasjonalister. Protestanter mot katolikker. Høyre mot venstre. Monarki mot republikk. Irland mot Storbritannia. Og alt startet for over 800 år siden.

Nærmere bestemt 1169.

Starten på over 800 år med okkupasjon

På denne tiden var ikke Irland ett samlet rike. Øya var delt i flere kongedømmer, og konger kjempet mot hverandre om makt. Diarmait Mac Murchada var kongen av Leinster. Provinsen hvor vi i dag blant annet finner Dublin. Her blir han kastet fra makten og mister både land og status.

I ren desperasjon drar han til England for hjelp. Her spør han kongen av England og store deler av dagens Frankrike, Henry den andre, som tillater at Murchada kan spørre Normannerne om hjelp. Normannerne, etterkommere av vikingene fra Skandinavia. Murchada tilbyr bokstavelig talt sin egen datter og halve kongeriket i bytte mot hjelp. Den normanniske krigeren Richard de Clare slår til på tilbudet, og blir med til den irske øya.

Her tar de tilbake makten. Murchada blir konge igjen takket være Richard de Clare, som i 1170 gifter seg med datteren til kongen av Leinster.

Året etterpå dør Murchada. Og Richard de Clare arver Leinster. Normannerne skaper sitt eget rike på øya. De Clare og Normannerne vokser og tar over viktige byer.

Dette er noe kongen av England, Henry den andre, misliker veldig. Han ser på det som en trussel at det vokser et nytt normannisk rike på den irske øya. De Clare hadde blitt for mektig. Dermed kaster han seg i båten, tar med seg en hær og tar over makta fra normannerne, slik at de igjen underkaster seg ham. Henry den andre erklærer seg som «Lord of Ireland», selv om han formelt sett ikke har kontroll over hele øya.

Diarmait Mac Murchada ønsket kun å bli konge igjen, men hadde nå åpnet en dør for fremmede makter. Før var det interne maktkamper. Men nå, etter hans bortgang, lå alt til rette for en sterk engelsk involvering av hans egen øy. For uten at noen kunne forstå det da, var engelskmennene kommet for å bli.

You can shove your coronation up your arse

Ti dager etter Dronning Elizabeths dødsfall i 2022 holdt den skotske ligaen ett minutts applaus i respekt for hennes bortgang. 18. september stod hjemmelaget St. Mirren og gjestene fra Celtic og slo hendene sammen i respekt. Hele den lille stadion New St. Mirren Park klappet. I hvert fall nesten.

Samtidig som resten av stadion klappet, benyttet de rundt 1600 tilreisende fra Celtic anledningen til å synge en sang de ofte har sunget, men i litt andre settinger. Når vi ser kameraet bevege seg fra klappende spillere og støtteapparat, kan vi simultant høre: «If you hate the royal family clap your hands» fra borteseksjonen. Usikkerheten til de vi ser klappe når de hører sangen, er slående. Celtic fikk mye tyn i ettertid, men det viser hvor lite respekt Celtics supportere har for den engelske tronen.

På den andre siden, kun fire dager før Celtics møte med St. Mirren, spiller Rangers hjemme mot Napoli i Champions League. Her disker Rangers-fansen opp med en kjempestor mosaikk av Union Jack med en silhuett av Dronning Elizabeth i midten. Som ikke det var nok, ble «God Save the Queen» sunget før avspark rett etter et meget respektfullt minutts stillhet.

Forskjellen er enorm.

Få dager før Kong Charles skulle krones i 2023 møttes Rangers og Celtic igjen. Denne gangen i semifinalen i den skotske cupen. På nasjonalarenaen Hampden Park. Rangers-fansen hadde som vanlig med seg det britiske flagget Union Jack, noen med en hyllest til den kommende kongen. Da kampen gikk mot en 1-0-seier til Celtic, kom det en ny sang fra fansen til det seirende laget: «You can shove your coronation up your arse».

For er det noe Celtic-fansen virkelig hater, i tillegg til Rangers, er det den engelske tronen. Det har jo tross alt en sammenheng.

En sammenheng som kom til live på 1500-tallet. Reformasjonen har kommet til England. Det har gått noen hundre år siden Murchada åpnet en dør som ikke lenger kan lukkes. Året er 1534. Den engelske kongen, Henry den åttende, bryter med paven. Bryter med den katolske kirke. Europa er delt. Land som Italia, Frankrike og Spania forblir katolske. England er splittet. Årene som kommer, vil bli kaotiske. Religion blir en konfliktforsterker.

Irland er fortsatt ikke en samlet nasjon. De er fortsatt katolske. Noe Henry den åttende ser på som en trussel. Katolske makter som Spania, Italia og Frankrike kan bruke Irland som base. Som en bakdør inn i England. Irsk adel kan alliere seg med Englands fiender. I tillegg har Irland ressurser og strategisk verdi, som vil gi England mer makt og rikdom.

Derfor gjør Henry den åttende seg selv til konge av Irland. I tillegg til England, og på papiret deler av Frankrike. Dette satte virkelig startskuddet på hundre år med konflikter og kriger mellom Irland og England. Katolikker mot protestanter. Henry den åttende forsøkte å få den irske adelen til å overgi seg. Da ville de få land og titler. Hvis de nektet, ble militær makt og tvang brukt. Et slags «I’m gonna make him an offer he can’t refuse»-tilbud, for de av dere som tar den referansen.

Årene som kommer, blir hardere. Mer makt og tvang blir brukt. England vil innlemme Irland. På starten av 1600-tallet har England fullstendig kontroll over hele den irske øya. Den gæliske makten brytes ned militært, og den ledende irske katolske adelen flykter ut i Europa. I 1609 starter kolonialiseringen av Ulster. Den nordlige provinsen i Irland, der vi i dag finner Nord-Irland. Katolske irer blir fordrevet. Poenget var å sakte, men sikkert sørge for et demografisk skifte. For nå fikk protestantiske nybyggere fra Skottland og England land, som tidligere tilhørte irske katolikker.

Dette er de direkte røttene til hatoppgjøret mellom Rangers og Celtic. Nå er to befolkninger skapt. Med hver sin religion og lojalitet. På samme øy.

Irene slår tilbake. Det blir opprør. Kriger. Konflikten blir brutal og sekterisk. Propaganda forsterker hatet. Når irene slår tilbake, blir alt blåst opp i England. Der er det fortsatt intern strid om reformasjonen. Nå kommer det grusomme historier om at katolikkene vil utrydde protestantene. Katolikkene har nemlig drept kvinner og barn på brutalt vis. Barn for pokker! Katolikker fremstilles som barbariske, umenneskelige og onde. Dette fører til at England slår hardt tilbake. Alt kulminerer i det viktigste slaget i denne historien. Slaget som Rangers-fansen fortsatt synger om. Slaget som avgjorde hvem som skulle eie landet. Hvem som skulle få makt. Og hvem som skulle leve uten.

Slaget ved Boyne og Gascoignes fløyte

Sekterisme er når religiøs tilhørighet brukes til å skape et «oss mot dem», legitimere forskjellsbehandling eller hat, eller opprettholde historiske konflikter. Glasgow er en by hvor sekterismen har herjet i lang, lang tid.

I 1998 spilte den legendariske Paul Gascoigne for Rangers. Mannen med så mye indre uro, at det ytre ble preget av det. Engelskmannen som blir sett på som et av de aller største talentene England noensinne har hatt, var mildt sagt uforutsigbar. Historiene er mange, på godt og vondt.

I en kamp mot Celtic gjorde han noe som virkelig ville forsterke spenningen og intensiteten i hatoppgjøret mellom Celtic og Rangers. The Old Firm var på dette tidspunktet fryktelig betent. Mye fordi The Troubles fortsatt pågikk. En voldelig konflikt mellom protestantiske unionister og katolske nasjonalister som varte fra slutten av 60-tallet til april 1998. Konflikten involverte paramilitære grupper som IRA – Irish Republican Army, lojalistiske militser, samt britiske sikkerhetsstyrker. En konflikt som kostet 3500 mennesker livet, og hvor nærmere 50000 mennesker ble skadet.

Paul Gascoigne sier han ikke skal ha kjent til historien mellom lagene. Han sier også at han ble lurt inn i det han gjorde. At han rett og slett ikke forstod den sekteriske betydningen av det hele, selv om han hadde vært der siden 1995. Gascoigne skal ha sagt at lagkameratene hans skal ha oppfordret til en målfeiring. En målfeiring som kom til livs etter at han scoret mot nettopp Celtic i 1998. På Celtic Park. For etter å ha satt ballen i mål, feiret han med å late som han spilte fløyte. En lojalistisk gest som blir sett på som en hån mot irsk identitet, irsk katolisisme og Celtics supportere. Etter kampen skal Gascoigne ha mottatt drapstrusler, noe som førte til at sikkerheten rundt engelskmannen ble skjerpet en periode. Ifølge ham selv, skal til og med IRA ha truet ham på livet. Noe som i grunn ikke er så usannsynlig.

Oransjeordenen ble grunnlagt i 1795 i Irland. Nesten kontinuerlig siden 1800-tallet har de marsjert gjennom gatene. De årlige marsjene 12. juli går gjennom Nord-Irland og Skottland også den dag i dag. Her marsjeres det med uniformer, bannere, trommer og selvsagt fløyter. Marsjene er til minne om slaget ved Boyne. Slaget som sikret protestantisk kontroll over Irland.

En snutt fra den fantastiske Kneecap-filmen.

I 1688 eksploderer det. England er fortsatt protestantisk, men kongen, James den andre, har konvertert til katolisismen. Noe som ikke ble særlig godt mottatt. Katolikker var ikke særlig populære i England på dette tidspunktet. For å si det mildt. Absurd nok invaderer svigersønnen til James den andre, Vilhelm av Oranien, England. Han er protestant og gift med datteren til kongen av England. Det er fra denne mannen, som også er nevøen til sin egen svigerfar, Oransjeordenen får sitt navn. Alt dette ender med at James den andre må flykte fra både svigersønn og nevø, datter og fedreland, til Irland. Her søker han støtte til å ta tilbake tronen, noe han får fra katolske irer og Frankrike.

Det så lenge lovende ut for James den andre. Beleiringen av den protestantiske byen Derry i 1689 ser ut til å gi et skikkelig momentum for svigerfar. Byen som ligger i dagens Nord-Irland, i provinsen Ulster, var på randen av kollaps. Protestanter og Rangers-fansen bruker i dag uttrykket «No Surrender!», spesielt når de møter Celtic. Uttrykket stammer fra beleiringen av Derry, hvor de protestantiske forsvarerne av byen nektet å gi opp og ropte dette. For Derry, eller det protestantene kaller Londonderry, forble under engelsk kontroll.

Den katolske kongen ble for passiv, og Vilhelm sin hær kom til unnsetning. Svigersønnen bryter gjennom blokaden, redder byen og presser onkel, de irske katolikkene og franskmennene sørover. Dette fortsetter til året etter – 1690. Det er her det avgjørende kommer. Det er her slaget ved Boyne ender i protestantisk seier. Det er dette oransjeordenen minnes hvert eneste år. Som fløytegesten til Gascoigne symboliserer; et katolsk og irsk nederlag. Vilhelm av Oranien vinner slaget ved Boyne. James den andre flykter til Frankrike.

Året etter har protestantene presset den gjenværende motstanden fra de irske katolikkene og franskmennene helt sør – og med det sikres protestantisk kontroll over Irland.

Nå handlet det om en ting for protestantene: Å sørge for at katolikker aldri fikk makt igjen.

Dette var første del av historien om Hatoppgjøret mellom Rangers og Celtic -The Old Firm. I neste og siste del får du blant annet lese om hvordan katolikkene ble holdt nede av straffelover, anti-britiske holdninger vokser og hvordan irene slo tilbake.

I mellomtiden får du denne: