The Old Firm – Det største hatoppgjøret i verden

Del 2 av 2 av historien om The Old Firm

Penal Laws

Protestantene hadde nå fått kontroll over den irske øya. Nå handlet det om en ting for protestantene: Å sørge for at katolikker aldri fikk makt igjen. Fra 1695 ble det innført straffelover, på engelsk kalt «Penal laws». Dette var et system som kan ligne på apartheid. Lovene for katolikker og protestanter var forskjellige. Katolikker fikk ikke stemme, sitte i parlamentet eller ha offentlige stillinger. Politisk ble katolikker fullstendig ekskludert. Klasseskille oppstod, og irsk kultur, språk og identitet ble nesten helt borte. Gjennom de siste hundre årene var dette noe som gradvis hadde blitt marginalisert.

Irer hadde i små mengder flyktet fra sin egen øy. Sitt eget hjem. I løpet av 1700-tallet flyktet flere vekk, men fortsatt ikke i en masseflukt. For flere og flere var livet skjørt og vanskelig. Det var fattigdom og diskriminering. Man dro for å få et bedre liv. Paradoksalt nok flyktet mange til England og Skottland. De første irske innvandrerne til Glasgow kom allerede her.

Gjennom 1700-tallet vokser den irske motstanden. Øya er styrt av England. Styrt av protestanter. Men flertallet av befolkningen er fortsatt katolikker. Den konstante uroen ligger og ulmer dette århundret. Snart vil det på nytt smelle.

Med inspirasjon fra den amerikanske – og franske revolusjonen, ble Society of United Irishmen i 1791 grunnlagt. Dette var en organisasjon som ble dannet av radikale protestanter og katolikker som ønsket å overvinne Irlands religiøse splittelser. Deres mål var å samle katolikker og protestanter til ett samlet Irland – og med det bryte med britisk styre. Spenningen er ekstrem. Britiske myndigheter ser på disse som ekstremister. En trussel mot staten. Det går fra reform til revolusjon. Bevegelsen mobiliserer til motstand. Det blir opprør. I 1798 sier det pang. Det utvikler seg til å bli en brutal og grusom konflikt, i et dårlig koordinert opprør mot britiske styrker. Det hele ender med tusenvis av drepte, hvor opprøret knuses, ledere blir henrettet, folk blir torturert og landsbyer brennes.

I 1801 kom den lovgivende avtalen som forente kongedømmene Storbritannia Irland – kalt Act of Union 1801. Foreningen avskaffet det irske parlamentet og flyttet all makt til London. Dette var en direkte konsekvens av det irske opprøret i 1798. Frykten for gjentakelse gjorde at engelskmennene så seg nødt til å virkelig stramme inn og skape mer kontroll. Men selv om Society of United Irishmen ble oppløst og irene holdt i sjakk, la de og dette opprøret grunnlaget for det som senere skulle bli en mer vellykket motstand.

Potetkrisen

Celtic og Rangers møtes til dyst i 2008. Stedet er Celtic Park. Bortefansen drar for første gang opp en sang lojalister i Ulster og Skottland har sunget. En sang som har fått heftig kritikk for sitt rasistiske og sekteriske innhold. Dette er starten på sangen man ofte hører i lojalistmarsjer i Nord-Irland, og som Rangers-fansen for første gang sang i 2008, men som – tross at klubben har bedt dem slutte – fortsatt synges av den hardeste kjerne av Rangers-ultras:

I often wonder where they would have been
If we hadn’t have taken them in
Fed them and washed them
Thousands in Glasgow alone
From Ireland they came
Brought us nothing but trouble and shame
Well the famine is over
Why don’t they go home?

1800-tallet skulle bli et katastrofalt århundre for den irske befolkningen. Katolikker er undertrykt. Fattigdommen stor. I et ekstremt sårbart samfunn er irene avhengig av én ting: poteten. Britene hadde laget et system hvor markedet styrte. Korn, kjøtt og smør som ble produsert i Irland ble eksportert til Storbritannia. Dette var mat forbeholdt velstående. Briter. Protestanter.

I 1845 blir poteten de fattige i Irland var helt avhengige av rammet av en sopp. En potetsykdom som spredte seg utover landet og etterlot store deler av befolkningen uten matgrunnlag. Dette ble en katastrofal sultperiode som varte til 1852. Anti-britiske holdninger vokste blant irene – som om begeret der ikke allerede var fullt. Mange mente håndteringen av sultkatastrofen var for dårlig. De stolte for mye på systemet. Motstanden mot å hjelpe var også stor. Engelske embetsmenn i Irland mente at for mye hjelp ville gjøre vondt verre – at irene blir avhengige av hjelp og at arbeidsmoralen vil bli svekket. Andre mente at hungersnøden var en slags «naturlig korreksjon» – at Irland hadde et overbefolkningsproblem. Dette var faktisk noe embetsmannen Charles Trevelyan selv hadde skrevet. En mann med stor innflytelse på hvordan hjelpen ble håndtert.

Men hjelpen kom. Sent. Lite. Dårlig organisert. Samtidig fortsatte britene eksporten av korn, kjøtt og smør til Storbritannia.

Over en million irer sultet i hjel. Nærmere to millioner mennesker emigrerte. De fleste dro til Nord-Amerika – USA og Canada. Mens mange dro til England. Storbritannia. Merseyside. Liverpool. Og Glasgow.

Oss mot dem

I løpet av en periode på ti år fra 1845, økte befolkningen i Glasgow enormt. Over hundretusen irer kom til Skottlands største by – og over 20% av befolkningen hadde irsk bakgrunn rundt 1860.

På denne tiden var Glasgow en av verdens raskest voksende byer. Det var et sentrum for skipsbygging, kull, stål og industri. En røff arbeiderklasse-by. Dette var i høyeste grad en protestantisk by. Og nå kom det irer i hopetall. Fattige irer som havnet nederst på rangstigen i en by i kraftig utvikling. Her bodde flere familier sammen. Hygienen var dårlig. Sykdom spredte seg. Irene ble sett på som skitne, fattige og kriminelle. Anti-irsk stemning vokste, og de ble ofte møtt med: «No Irish Need Apply» da de skulle finne jobb. Protestantene så på irene som en trussel. Mange protestanter var også fattige og trengte jobber. Religionen forsterket dette ytterligere. Et oss mot dem. Der protestantene var tro mot kronen og identifiserte seg med Storbritannia, var irene anti-britiske og nasjonalistiske. I gatene var det ofte gjenger og slåsskamper som økte den sekteriske spenningen.

I 1872 ble Rangers stiftet av fire kompiser, hvor to av dem var brødre. De ble fort et samlingspunkt for protestanter og et bilde på lojalisme og britisk identitet. Fra 1930 til 1989 hadde de faktisk et forbud mot å signere katolske spillere. Dette endte da tidligere Celtic-spiller Mo Johnston kom. En signering som skapte sinne i begge klubber. Celtic forventet å signere spilleren på nytt etter hans opphold i franske Nantes, men selv om Celtic og Johnston tilsynelatende var enige om en overgang, gikk han sjokkerende nok til Rangers. Blant Celtic-fansen ble han kalt «Judas», mens mange Rangers-fans reagerte med å brenne sesongkortene fordi de ikke ville se en katolikk spille på Ibrox. Lederen i Rangers sin supporterklubb kalte det hele en trist dag. Etter hvert som årene har gått, har Rangers hatt flere katolikker på laget, selv om de på starten av 2000-tallet var nødt til å skjule det.

Katolikker fant trygghet og et samlingspunkt i kirken på slutten av 1800-tallet. Det var også her Celtic Football Club ble til. Klubben ble til som et sosialt prosjekt av munken Brother Walfrid, eller Andrew Kerins som han ble født som. Han startet Celtic som et sosialt tiltak for fattige irske immigranter. Mange hadde flyktet fra potetkrisen i Irland, og katolikker og irer trykket fort klubben til sitt bryst. Navnet «Celtic» var også et forsøk på å brygge en bro mellom irske immigranter og skotsk samfunn, ved å hedre den keltiske kulturarven både irene og skottene hadde til felles.

Påskeopprøret og den irske fristat

Arven etter Society of United Irishmen på slutten av 1700-tallet la grunnlaget for det som nå skulle skje. Gjennom hele 1800-tallet har nasjonalismen og hatet mot britene vokst. Sakte, men sikkert fikk også katolikker stemmerett. Gradvis.

I påsken 1916 benyttet irske opprørere, som forløperen til IRA, muligheten til å slå til mot britene. De utnyttet Storbritannias engasjement til å erklære et uavhengig Irland. Britiske styrker reagerte raskt, og etter seks dager med harde kamper overga opprørslederne seg. Nok et nederlag for irene med store ødeleggelser og betydelige sivile tap. Men dette var bare starten på et stort fremskritt mot irsk selvstendighet. For da britene henrettet de fleste opprørslederne, vakte det enorm raseri i den irske befolkningen. Irsk nasjonalisme vokste enda mer og styrket det nasjonalistiske partiet Sinn Féin. Partiet som fortsatt kjemper for et samlet Irland. I 1918 vant de valget, fordi britene hadde gitt irske katolikker mer og mer stemmerett. Dette ledet igjen til den irske uavhengighetskrigen, som etter tre års kamp mellom hovedaktørene IRA og britiske styrker, resulterte i opprettelsen av Den irske fristaten. Irland ble nå selvstyrende under det britiske imperiet, mens Nord-Irland bestod. Øya var og er fortsatt delt, men dette la grunnlaget for dagens Irland – som brøt ut av britisk styre og ble en selvstendig republikk i 1949.

I dag er det mindre uro, forskjeller og vold enn før. Både på den irske øya og i Glasgow. Men historien er der fortsatt. Noe man blir minnet på hver gang Rangers og Celtic møtes. Gjennom 1920-tallet gikk den protestantiske gategjengen Billy Boys rundt i Glasgows gater. Kalt opp etter Vilhelm av Oranien. Denne gjengen ble kjent som en voldelig og sekterisk organisasjon, knyttet til lojalistisk og antikatolsk identitet. De lagde en sang som fortsatt synges av lojalister og Rangers-fansen. En sang om «fenian blood», irsk blod.

Hello, Hello
We are the Billy Boys
Hello, Hello
You’ll know us by our noise
We’re up to our knees in Fenian blood
Surrender or you’ll die
For we are
The Brigton Billy Boys

Celtic på sin side synger om IRA og at «vår dag vil komme». The Troubles var en voldelig konflikt i Nord-Irland som varte i omtrent 30 år. I Nord-Irland, eller Ulster, ble den katolske minoriteten dårlig behandlet etter delingen i 1921. De opplevde systematisk diskriminering i bolig, arbeid og politikk. Borgerrettsprotester på slutten av 60-tallet ble møtt med vold, noe som eskalerte i The Troubles. Gjennom disse årene, frem til den fredsprisvinnende Langfredagavtalen i 1998 som stoppet den voldelige konflikten, var det ofte bombeangrep, attentater og gatekamper. Bloody Sunday, hvor britiske soldater skjøt fjorten ubevæpnede demonstranter, forsterket hatet og motsetningene. IRA ble kategorisert som en terrororganisasjon av britene for deres angrep. Murer ble satt opp i Belfast mellom katolske og protestantiske områder.

«Peace walls» som går rett gjennom nabolag i Belfast. Katolsk på den ene siden, protestantisk på den andre.

Sinn Féin vokser i dag i Nord-Irland. Den irske identiteten har fått en renessanse. Rapgruppen Kneecap har vært med på å gjøre det kult å være irsk igjen. Det nye albumet «Fenian» skal være en del av det å ta eierskap til ordet som blir brukt negativt om irer, men som viser til en ire som vil gjøre slutt på den britiske okkupasjonen. På murene i Derry og Belfast står det blant annet «Get the brits out». Det står også «Free Palestine». For irene vet veldig godt hva det vil si å være undertrykt. Okkupert. Fordrevet.

Arven etter dette er tatt med inn i The Old Firm. Oppgjøret som fikk navnet sitt på 1920-tallet, fordi de virket som to konkurrerende firmaer som trengte hverandre. Tjente penger på hverandre. Og vokste med hverandre.

Celtic og Rangers er de to mest dominerende lagene i skotsk fotball. På mange måter utgjør de den skotske fotballen. I løpet av nærmere 130 år med skotsk toppdivisjon, har det kun vært 19 ganger hvor noen andre lag enn de to har vunnet ligaen. Og selv om Rangers ble slått konkurs i 2012, og på ny måtte bygge seg opp igjen, har hatet og motstanden vedvart. Selv om noen mener «The Old Firm» døde da Rangers forsvant noen år, er det fortsatt like mye på spill den dag i dag – noe vi fikk se i mars 2026.

For gjennom Rangers sin ultras Union Bears, med en tydelig referanse til Storbritannia (Unionen), blir vi påmint hva som er viktig for dem. Hva dette handler om. De har en lojalitet til kronen, der de med en tydelig britisk identitet vaier med Union Jack og blir sett på som høyrevridde. Israelske flagg har heller ikke vært uvanlig, selv om det ikke er det samme som Celtics støtte til palestinerne. Union Bears og majoriteten av Rangers-fans er stolte av å være britiske og protestanter.

Green Brigade på sin side er den venstreorienterte ultrasen til Celtic som fronter irsk nasjonalisme og gjennom navnet er inspirert av irsk militær motstand mot britene.

I dette oppgjøret lever arven etter 800 år med britisk okkupasjon videre. Gjennom sanger om fortiden – om hvorfor ikke irene nå kan dra hjem nå som hungersnøden er over. Om irsk blod. Irsk militær motstandskamp. Sekterisme. Antifascisme. Og palestinske flagg.

Alt du nå har lest er konteksten til dette oppgjøret. Når du ser et Old Firm-derby er det dette som ligger bak – og mye mer. Det er dette det betyr. Fra døren som ble åpnet av Murchada, til kolonialiseringen og motstanden som ventet. Flukten og sekterismen. Det er ikke bare fotball, langt ifra. For mange er det selve livet. For mange har det kostet livet.

Og selv om fotballen ikke er den beste, vil oppgjøret etter mitt syn i uoverskuelig fremtid være den største.

Kanskje helt til Irland endelig en dag forenes. Oh ah.