Østens knyttneve: Når fotballtribuner blir politiske slagmarker

Dresden var en gang Tysklands kulturelle perle – et vakkert senter for kunst, musikk og arkitektur. I dag er byen preget av politisk splittelse, høyreekstrem mobilisering og en fotballkultur med mørke undertoner. Dette er historien om hvordan en klubb som Dynamo Dresden ble et speil på en by som aldri helt kom seg etter bomberegnet, diktaturet og gjenforeningens brutte løfter.

Hatoppgjøret i regnet

Det ligger regn i luften over Millerntor Stadion denne desemberdagen i 2018. Tusenvis av Dynamo Dresden-fans har tatt turen til Hamburg for å se laget sitt spille mot erkerivalen St. Pauli – den medlemseide klubben med sterk tilknytning til venstresiden. Her er det ikke uvanlig med regnbueflagg, bannere med sympati for sosialistiske ideer og antifascistiske symboler. Selv Che Guevara har dukket opp i bannerform på tribunene.

I dag tar de imot Dynamo Dresden fra delstaten Sachsen. En klubb med stikk motsatte verdier enn St. Pauli – i hvert fall om man dømmer etter den godt synlige ultrasgruppen Faust des Ostens – Østens knyttneve.

Denne dagen har de laget et spesielt banner til St. Pauli-fansen. Etter litt pyro og røyk dukker det opp en stekeovn og et banner med teksten: Allen USP-Frauen einen schönen 1. Advent – God første advent til alle USP-kvinner.

USP er ultragruppen til St. Pauli, med sterke antifascistiske og feministiske verdier. I og med at det er 1. desember, kan budskapet virke hyggelig. Men det er det definitivt ikke. Ovnen viser ikke til en uskyldig komfyr, men henviser til gasskamrene under Holocaust.

Siden St. Pauli og USP er tydelige i sin venstreorienterte profil og markerer Pride, feminisme og antirasisme, blir de ofte et hatobjekt for høyreekstreme supportere. Når Dynamo-fansen, eller Østens knyttneve, drar opp dette adventsbanneret, er det som å si: «Vi ønsker dere USP-kvinner en varm advent i ovnen.»

Hat, historie og holocaustreferanser

Dette er ikke første gang klubben fra Øst-Tyskland forbindes med kvinneforakt, antisemittisme og høyreekstremisme. På 1990- og 2000-tallet sang grupper knyttet til Dynamo Dresden blant annet:

Eine U-Bahn bauen wir, von Jerusalem bis nach Auschwitz – Vi bygger en T-bane fra Jerusalem til Auschwitz.

Senere har man sett hyllest av Hitler, hevede høyrearmer og bannere og t-skjorter med referanser til SS og nazismen. Ett banner på tribunen bar teksten «Lügenpresse» – et uttrykk brukt i nazistisk propaganda for å diskreditere mediene.

Det har også vært kvinnefiendtlige sanger, som en oppfordring til tvangssterilisering av kvinner i Hamburg, med klimabevegelsens retorikk som ramme:

Freitags beim Hamburger Frauenarzt: Sterilisation for Future! – Fredager hos gynekologen i Hamburg: Sterilisering for fremtiden!

I 2011, da Dynamo møtte Hansa Rostock borte, hang noen opp et banner med en hasidisk jøde fremstilt som Ghostbusters-logoen, med Davidstjerne på hatten og Hansa-drakt.

Mest sannsynlig var det Faust des Ostens som stod bak. Den voldelige og høyreekstreme gruppen som ble stiftet 20. april 2010 – på Adolf Hitlers 121-årsdag. Det er ingen tilfeldighet.

Denne historien handler ikke bare om et hatoppgjør mot St. Pauli. Den handler om Dynamo Dresden – og om hvordan en klubb, en by og en befolkning kan bli et arnested for ekstremisme. Hvordan havner man der? Hvordan vokser slike holdninger egentlig frem?

Skal vi ha sjanse til å forstå noe av dette, må vi i hvert fall tilbake til 1945.

Og det er her vi starter.

Elbens Firenze som ble til aske

Andre verdenskrig er fortsatt i gang. Mange tyskere søker tilflukt i byen, som regnes som et trygt sted. Den kalles «Elbens Firenze», og elven speiler byens silhuetter av kirker og palasser.

Dresden er blant Europas vakreste og mest kunstneriske byer. Her ligger Frauenkirche med sin kuppel og Zwinger-palasset. Folk i skreddersydde frakker og kjoler går til konserthus og gallerier. Gater fylles av sporvogner, bokhandler og kafeer. Jazz og kirkeklokker blandes i luften. Wienerwalsen høres fra restauranter langs elvebredden. Dette er helt klart en unik og vakker by, knapt en time fra den tsjekkiske grensen.

Men en skjebnesvanger kveld i februar skulle alt endres. Den 13. februar 1945, sent på kvelden, fløy 244 britiske bombefly inn over byen. De slapp sprengbomber som rev hustak og bygninger, mens mange innbyggere sov. Andre flyktet i panikk.

Natten som fulgte kom det flere bombefly, dobbelt så mange, denne gangen med brannbomber. En ildstorm tok fyr i hele kvartaler, og temperaturen nådde over tusen grader. Byen var i ruiner.

Midt på dagen 14. februar kom 300 amerikanske fly som bombet det som var igjen: sentrum, togstasjoner, industri.

Omtrent 25 000 mennesker ble drept. Historiske bygg og museer lå igjen som aske. Massegraver ble raskt etablert og innbyggerne blir sendt rett ut i en humanitær krise med matmangel, hjemløshet og sykdom.

Fra ruiner til betongblokker

Etter krigen ble Dresden en del av den sovjetiske sonen og senere DDR. Byen ble ryddet og gjenoppbygget, men nå under sosialistisk byplanlegging. Enkelte bygg ble rekonstruert, men mye ble erstattet med grå og funksjonelle betongblokker. Frauenkirche ble liggende i ruiner gjennom hele DDR-tiden, som et «antifascistisk minnesmerke», og den ble først gjenoppbygd i 2005

Mange innbyggere følte at byen de elsket aldri ble den samme igjen.

Propagandafotball

Etter krigen og etableringen av DDR i 1949, skulle også idretten bygges opp på nytt i partiets bilde. I 1953 ble Dynamo Dresden grunnlagt som en del av det landsdekkende Dynamo-nettverket, styrt av Stasi – det hemmelige politiet. Klubben var ikke et resultat av grasrotengasjement, men et politisk verktøy for sosialiststaten.

Stasi-sjef Erich Mielke brukte sport som propaganda, og Dynamo-klubbene skulle symbolisere disiplin, lojalitet og overlegenhet – en slags fysisk forlengelse av partiets ideologi. Dynamo Dresden ble flaggskipet i sørøst, tett knyttet til overvåkningstjenesten og myndighetenes maktapparat. Klubben vant flere østtyske mesterskap og cup-titler, men var aldri fri – verken i spillestil eller ledelse.

Tal der Ahnungslosen

Dresden lå i en dal og fikk ikke inn vesttysk TV. Byen ble kalt Tal der Ahnungslosen – De intetanendes dal. Uten tilgang til alternativ informasjon, ble DDR-propaganda det eneste befolkningen i Dresden fikk. 

Vest-Tyskland ble fremstilt som umenneskelig og nazistisk. DDR var den antifascistiske staten. Man sa nazi-problemet var vestlig. Dermed kunne mange i Øst leve videre uten å konfrontere egen skyld. Det vokste frem sympati med ideen om at Hitler gjorde noe godt «før det gikk galt».

Bombingen av Dresden ble brukt som bevis på vestens ondskap. Det skapte en seiglivet offerfortelling: «Vi ble bombet. Vi ble sviktet. Vi har alltid lidd.»

Fallet og frustrasjonen

Da muren falt i 1989, kollapset verdensbildet i Øst-Tyskland. Spesielt i Dresden. I tillegg kollapset økonomien. Fabrikker ble lagt ned. Arbeidere mistet jobben. Vestens kapitalisme ble innført i et samfunn som hadde levd under helt andre verdier.

Lærere, ingeniører og fagfolk mistet sin status. Det førte til sosial uro, mistillit og skuffelse. Mange følte seg sviktet av gjenforeningen. Det ble grobunn for mistro og ekstremisme.

To virkeligheter

Dagens Dresden er todelt. På den ene siden: én av Europas ledende teknologibyer, kjent som «Silicon Saxony». Her bygges mikrobrikker, og universitetet regnes som Tysklands beste.

På den andre siden: lav lønn, høy arbeidsledighet og frustrasjon. Dette har gitt plass til høyrepopulisme. Pegida ble født i Dresden og det høyreekstreme partiet AfD har fått over 30% oppslutning i flere valg. Det er her den største velgermassen til AfD er.

Fortsatt fylles gatene av demonstrasjoner mot innvandring og marsjer for høyreekstreme holdninger. Selv om oppmøtet har falt, er markeringene synlige. Men de møtes også av motdemonstranter: studenter, aktivister og antirasister. Dresden er blitt en slagmark for Tysklands ideologiske konflikt.

På tribunen: DDR mot kapitalen

Dette speiles også i fotballen. Etter gjenforeningen ble østtyske klubber nedprioritert. De beste spillerne dro vestover. I dag er det bare Union Berlin fra DDR som er i øverste divisjon.

RB Leipzig regnes ikke som en ekte østtysk klubb. Red Bull kjøpte femtedivisjonsklubben SSV Markranstädt og bygde et superlag. Dette har ført til at rivaliseringen og hatet mellom RB Leipzig og Dynamo Dresden har kommet til live. I 2016 kastet Dynamo-fansen, eller Østens knyttneve, et ekte avkappet oksehode inn på banen. Med et tilhørende banner hvor det stod:

«Tradition kann man nicht kaufen» – Man kan ikke kjøpe tradisjon.

Dynamo Dresden er en sliten og marginalisert klubb uten sportslig suksess etter den tyske gjenforeningen. RB Leipzig på sin side symboliserer det moderne, kommersielle Tyskland, preget av vekst og kapital.

Fortsatt ekstremisme, men også håp

Dynamo Dresden har rykket opp igjen til nest øverste nivå. Klubben samler 30 000 hjemme og tusenvis borte. Men ekstremismen lever videre. Hvert år markeres bombingen 13. februar. Ikke som minnemarkering, men som høyreekstrem demonstrasjon. Tidligere samlet opp mot 7000 nynazister seg i Dresden under slagordet «Bombenholocaust» – en relativisering av Holocaust, der tyskerne fremstilles som ofre på linje med jødene.

Likevel finnes lyspunkt. Paroler som «Dresden nazifrei» har mobilisert tusener. Motdemonstranter har klart å stanse marsjene.

Flere Dynamo-fans tar avstand fra ekstremismen. Det samme gjør mange i byen. For å gå videre, må Dresden og befolkningen få bearbeidet sine traumer og sin historie.

For opp som klubb skal de – og frem som by må de.