Folkets mann i folkets klubb

Mange historier om klubblegender handler om hvor mange trofeer de har vunnet. Denne handler om en som først og fremst har vunnet hjertene til alle som elsker Everton.

For min kjærlighet til Seamus Coleman er enorm.
Han er en type spiller det finnes altfor få av i dagens fotball.

En legende som kom billig fra en liten fiskerby i Irland, og som dro til England for én ting: å spille fotball.

60 grand, 60 grand,
Seamus Coleman.
60 grand, 60 grand, I say.
60 grand, 60 grand,
Seamus Coleman,
Playing football the Everton way.

Det ligger regn i luften denne ettermiddagen, tidlig etter årtusenskiftet. I et lite nabolag i den irske fiskerbyen Killybegs spiller en gjeng gutter fotball. Det er nabolagskamp mellom The Killers og All Stars. Her finnes det ingen dommer. Kun en gjeng gutter som spiller for sitt eget nabolag. Selv om de spiller organisert fotball – hvor de er på lag med dagens motstandere – er dette nesten mer alvor. Taklingene suser. På midtbanen til The Killers løper det en utømmelig fyr, ikke bare opp og ned, men overalt. Han spiller med stor vilje og høy intensitet. En uredd gutt.

Ingen i nabolaget St. Cummins Hill vet det da, men 17 år senere vil denne gutten representere Irland som kaptein i en enormt viktig kamp.

Under flomlysene i Dublin er det VM-kvalifisering. Unngår Irland tap her, er de i VM 2018. De spiller mot Wales, og Seamus Coleman er kaptein. Han spiller vingback og løper utrettelig opp og ned høyresiden, slik han alltid har gjort. Fortsatt uredd og med stor arbeidskapasitet. En som aldri gir seg. Det har gitt ham den karrieren han har fått, men nå vil den potensielt koste resten av den.

For i det 70. minutt blir Seamus Coleman brutalt taklet av waliseren Neil Taylor. Uten å gå mer inn på det: Dette er nok den mest groteske taklingen jeg har sett. Colemans høyrebein ryker tvers av, og han fraktes rett til sykehus for operasjon.

Spørsmålet man stilte seg var: Er Colemans karriere nå over?
Svaret skulle heldigvis vise seg å bli: Nei!

Ganske så nøyaktig 313 dager etter benbruddet er Coleman tilbake på banen for Everton – klubben som kjøpte ham for beskjedne 60 000 pund. Hans comeback fra benbruddet viser hvor sterk mentalt Seamus Coleman er. Og nå, i 2025, har mannen med 428 kamper for de blå fra Merseyside skrevet under en ny kontrakt. Det blir hans 17. år i Everton-trøya. Spiller han én tellende kamp til, vil han ha spilt like mange sesonger som Neville Southall – og flere sesonger enn noen annen utespiller.

Selv om Coleman mangler 323 kamper for å matche den legendariske keeperen Southalls rekord for antall kamper, er Coleman like fullt en Everton-legende.

Det er lett å bli historieløs, men i mine øyne er Coleman det beste kjøpet Everton har gjort. Noensinne.

Tilbake i Killybegs. Den irske fiskerbyen. Måkeskrikene høres. Solen er på vei ned. Guttene har nå spilt i timevis, og det er på tide å gi seg. I morgen er det skole, før Coleman skal dra på gælisk fotball – en slags blanding av rugby og fotball. Etterfulgt av tennis og organisert fotball. Coleman var alltid i aktivitet. Alltid en sport å spille.

Heldigvis for oss ble det fotball. Og ikke bare fotball – det ble Everton.

Men det var ingen selvfølge. For det var ikke før han ble 18 år at han kom til Sligo Rovers – klubben Everton skulle hente ham fra. Her skulle han virkelig slå gjennom, og nå gikk det fort. Nesten tre år senere betaler Everton de velkjente 60 000 pund – eller 60 grand – for den irske høyrebacken.

Og her skulle Coleman, sammen med verdens kuleste venstreback Leighton Baines, utgjøre en fryktet og ikonisk backduo i årevis. Mange vil påstå at det ikke har eksistert en bedre backduo i engelsk fotball. Med sine til sammen 57 mål og 93 assist gjennom elleve sesonger, er det lett å argumentere for.

Alt skulle likevel ikke gå på skinner for den unge iren – hvert fall ikke med det første. Allerede før Coleman hadde spilt en eneste kamp for The Mighty Blues, kunne alt vært over. For bare noen uker inn som ny Everton-spiller fikk Coleman en litt bisarr, men alvorlig skade: en infisert vannblemme.

Det høres nokså uskyldig ut, men det kunne satt en stopper for hele karrieren til den unge fotballspilleren. I verste fall måtte han amputert hele foten. Coleman ble operert ganske umiddelbart og var ute i noen måneder. Dermed kom ikke debuten hans før Benfica borte i Europa League. En kamp Everton tapte 5–0. Aldri før hadde Everton tapt med så høye sifre i Europa – noe de heller ikke har gjort i ettertid. Og Coleman? Jo, han debuterte på venstreback – mens Tony Hibbert, av alle, spilte som midtstopper.

Etter det ble det utlån til Blackpool, hvor oppturen virkelig begynte. Her spilte han blant annet playoff-finalen mot Cardiff, som endte med 3–2-seier og opprykk.

Sesongene som fulgte, skulle han bli en fast og viktig brikke for Everton. Hans ydmykhet, profesjonalitet og enorme innsats førte til at Everton hadde fått en av ligaens aller beste høyrebacker. Mål, assist, europacup-spill og individuelle priser. Og selv om Everton – som på denne tiden var «best of the rest» – ikke klarte å ta det siste steget opp til topp fire, forble Seamus Coleman trofast. Selv etter at Moyes forlot Goodison Park.

«Once Everton has touched you», og så videre.

Han har selv uttalt hvor vanskelig det har vært å forlate Irland. Forlate Killybegs. Stedet han kommer fra. Stedet han elsker. Hvis han skulle dra til England, var det for å være profesjonell. Gi alt for å bli best mulig. Trene, hjem og sove. Trene, hjem og sove. Hver dag. Det, sammen med det mennesket Coleman var og fortsatt er, førte virkelig mannen til den spilleren han til slutt ble. En enormt viljesterk spiller med en enorm mental styrke.

Det skulle vi også få se etter mars 2017. Den skjebnesvangre kvelden i Dublin mot Wales. Da alt stod på spill – til og med Colemans karriere.

Ni måneder etter den grusomme skaden til Coleman – der høyrebeinet ryker tvers av – er Coleman tilbake på banen. Etter over tre hundre dager med opptrening starter han kampen mot Leicester i 2018. En kamp Everton vinner 2–1. På alle måter en enorm prestasjon. En slik takling i slutten av tjueårene kan fort være prikken over i’en – det som sørger for at skoene blir lagt på hylla. Men er det noe som driver høyrebacken fra Killybegs, er det en motstand han kan overvinne. Og han var aldri i tvil om at han skulle tilbake.

I sesongene som følger, blir Coleman fast igjen. Selv om han kanskje ikke ble helt den spilleren han var før, er han likevel en veldig viktig brikke. De siste sesongene har det blitt skader og færre hele kamper, naturlig nok.

Den mentale biten til Coleman er nok det viktigste han kan bidra med nå. Hva det betyr å spille for Everton. Og noe av det fikk vi kanskje se da Everton slo Peterborough i FA-cupens tredje runde i år. Da Dyche ble sparket 9. januar – samme dag som kampen skulle spilles – tok Coleman og Baines over som midlertidige trenere. Et vakkert syn med backduoen som en gang herjet i Premier League. Noen dager senere ble det klart at Moyes returnerte til Goodison – mannen som hentet både Coleman og Baines.

På grunn av skader ble det ikke all verden med kamper denne våren, men det ble fem. I den siste kampen på Goodison Park fikk Coleman starte – mange tenkte kanskje det ville bli hans siste kamp i den blå drakta. Hvert fall da han etter 17 minutter måtte gå av på grunn av en ny skade. Noe som var utrolig synd, og ikke minst trist. Men nå har altså iren signert en ny kontrakt. Han blir i garderoben og følger Everton inn i en ny æra. På nytt stadion, nede ved selve sjela til byen – elven Mersey.

At vår Everton-kaptein, som en gang fikk mye skryt av selveste Carlo Ancelotti for sin mentale viktighet, er med videre, er ren poesi og kjærlighet. Det gjør meg glad, nesten lykkelig. Coleman er en legende. Og spiller han neste sesong – noe han kommer til å gjøre – er det rett og slett helt fantastisk. Både for Everton, alle oss som er glad i klubben, og fotballen i seg selv.

Er det én type spiller vi har for få av i moderne fotball, så er det spillere og mennesker som Seamus Coleman. Mannen som alltid har tid til fans og andre som viser interesse. En generøs og ydmyk mann, full av profesjonalitet. En motsats til altfor mange av egoene vi ser rundt omkring i dagens fotball.

Seamus Coleman – fra den lille fiskerbyen Killybegs. Som elsker stedet han kom fra. Som tvilte på å flytte. Dra vekk fra Irland. Men som nå også hører hjemme i Everton.

En spiller som lever og ånder for det som tross alt er Evertons motto:
Nil Satis Nisi Optimum – Kun det beste er godt nok.

For Seamus Coleman er ikke bare 60 grand, 60 grand – gutten som spilte fotball i nabolaget sitt og kom billig til Everton.

Han er folkets mann i folkets klubb.