Rayo – Hva er dette for noe?

Midt i Sachsens røde øy, Leipzig, står det en liten gutt i Rayo-drakt og med et forhåpningsfullt blikk. En mor ser ned på sin datter, smiler og sier «Vamos», mens de går forbi fanområdet på Markplatz. To venner har nettopp tatt en selfie med replika-trofeet som er utstilt her. På en stol ved et bord like ved, setter en eldre herre seg ned ved sin kjære med to øl og ser rundt seg.

Hva i alle dager er de med på? Hva er dette for noe?

Se for deg følgende: Du er oppvokst i et av verdens største nabolag. Et fellesskap som alltid har vært oversett. Undertrykt. Stuet vekk og glemt. Vallecas er som en tom bufferkonto når vaskemaskinen blir ødelagt. For helt siden Francos undertrykkelse har kriser rammet dette området først – og hardest. Området som var en lite bemidlet landbrukskommune og som ble til en fattig og overbefolket del av Madrid.

Dette nabolaget kan best beskrives gjennom fotballklubben Rayo Vallecano. Området Vallecas kan best forstås gjennom denne jordnære, ekte og sjarmerende klubben der spillerne rusler i gatene som den største selvfølge, spiser kebab blant folket etter kamp med drakten de spilte med eller hvordan de står opp for sitt kjære Vallekas. Med «K». For å vise motstand mot systemet som har undertrykt dem. For å fortelle at de ser på seg selv som en egen folkerepublikk. De er rebeller fra en arbeiderklassebydel som står opp mot makten og markedet. Og gjennom sitt kjære Rayo viser de denne motstanden. Gjennom anti-fascisme, anti-rasisme, solidaritet og sosialisme.

Med et stadion som ifølge ikonet Isi Palazon har dårligere gressmatte enn hans egen hage, har Rayo nå klart det utrolige. Et forfallent stadion hvor strømmen har ført til sviktende lys og VAR-problemer. Stadion mangler varmtvann, vann i toalettene og hadde mugg på treningsanlegget sitt denne sesongen. Klubben selger ikke billetter digitalt. Dermed har fans helt siden søndag kveld 24.mai stått i kø for å sikre seg en billett. En billett som tar deg med inn på dette stadionanlegget onsdag 27.mai. For da vises nemlig historie. En historie om et lag som mot alle odds har kommet seg til en finale. Sin aller første noensinne.

Forrige sesong stormet fansen den slitne gressmatten på Estadio de Vallecas. Stormet for å feire bragden. Bragden det var for en klubb som Rayo å kvalifisere seg til Europa. Til Conference League. Spillerne feiret i lang tid etterpå. Nå er de i finalen. Det er vanskelig for oss utenforstående å fatte og begripe hvor enormt dette er. For den lille gutten i Rayo-drakt med håp og forventninger. Eller de litt eldre supporterne fra Vallecas som tross alt har med seg en større bagasje. Som supporter. Som menneske. For fotballklubben Rayo har på mange måter speilet livene til folket fra Vallecas i sanntid. Oppturer. Nedturer. Krig. Diktatur. Finanskrise. Pandemi.

Men misforstå meg rett, det er fortsatt tøft for et vanlig menneske i Vallecas. Alt blir dyrere også her, mens lønningene står stille. Likevel er Rayo et symbol på alt som er mulig, selv med lite eller ingenting.

For nå står de der. I sin alle første finale. Attpåtil i Europa. Det er også noe poetisk med at den skal spilles i Leipzig. Selv om finalearenaen Red Bull Arena er et resultat av kapitalisme på sitt verste, er byen noe helt annet. En rød øy i et ellers høyrevridd og til tider ekstremt Sachsen. Gamle DDR med blant annet Dresden lengre øst. Her har AfD stor oppslutning og PEGIDA mange tilhengere. Også rundt Leipzig. Men i selve byen er det et mer venstreorientert og antifascistisk miljø. En urban og progressiv venstreside vokser frem her gjennom kunstnere, studenter og alternativ kultur. Etter Berlinmurens fall har leiligheter, fabrikker og områder stått tomme og forfalne. Det har ført til et stort squat-miljø, hvor unge og venstreradikale okkuperer tomme bygninger og bor der uten tillatelse. Byene er fulle av antifascistiske symboler, graffiti og støtte til det palestinske folket. Aktivismen er stor i Leipzig – og blir med det kalt for den røde øya i Sachsen. Noe som passer godt for et venstreradikalt Rayo. Selv om det ikke er venstreradikalt på samme måte som arbeiderklasseområdet i Vallecas, som har kjent fascismen på kroppen, er det likevel et sted hvor solidariteten og håpet kan blomstre.

Og er det noe Rayo trenger i dag, så er det håp. Det er sjelden man ser en slik underdog i en finale. Hvert fall i europeisk sammenheng. Og jeg får ikke sagt det nok: Det skal virkelig ikke være mulig for lille «jævla» Rayo Vallecano å være på denne scenen. For to sesonger siden var de fem poeng unna nedrykk. Nå er de på et sted de ikke kjenner til. Aner noe om. Det er her håpet og styrken til Rayo Vallecano ligger i kveld; de har ingenting å tape.

Det ville vært enormt for Rayo å vinne finalen, et mirakel. Alt de gjør fra nå av er å sparke oppover. På et sted de prøver å bli kjent med. Hilser på for første gang. I kveld er Crystal Palace enorme favoritter, men det er noe med Lynet fra Vallecas. Noe som gjør at jeg ikke helt vet om magien slutter.

Så, bare se for deg hvordan det ville vært, hvor mye det ville betydd og hva slags følelser som ville eksplodert ut av menneskene i Vallecas med seier i kveldens finale. Kanskje får man et uforløst, euforisk og synkront jubelbrøl som sier «faen ta dere alle sammen». Noe som vil gi dem den oppmerksomheten de tross alt fortjener, etter så vanvittig mange år som menneskelig støv man har skjøvet under teppet. Nesten ingen fortjener en sånn seier mer.

Det ville også vært en seier for fotballen. For oss nostalgiske fotballelskere med hjerte for den ekte ballen, som også sier noe om samfunnet klubben lever i, ville det vært enormt. Legger man til at klubben, supporterne og området deler helt grunnleggende verdier og synspunkter med en, er det selvsagt naturlig å føle ekstra kjærlighet for lille vakre Rayo.

Skulle det likevel bli tap, har de uansett vunnet og vil bli tatt imot som helter hjemme i nabolaget sitt. Der vil de fortsette å jobbe for hverandre, i fellesskap, i en stadig mer individualistisk, kynisk og kald verden.

For det er tross alt det Rayo og Vallecas handler om.

Vamos!