Brann i Europa

Det danser sambarytmer

inni hodet mitt.

For andre år på rad skal Sportsklubben Brann, Bergens stolthet, «Gi meg en B» og «Hansa-øl og daiar» ut på Europatokt. De fleste av oss ga opp allerede tidlig i august. Det skulle jo ikke være mulig. Men etter rumensk, kypriotisk og gresk motstand, med Ingasinho, Noah Holm, duracell-oksen fra Mjøsa, «Niklas Castro han gjør som han vil», litt rødt kort og altfor mange baklengs, så er vi her. Hele Bergen og alle oss skap-bergensere med hjertet så langt inni Brann-roten at vi dagdrømmer om «Bergen ut av Norge», ny Bergensbane uten omveien via Drammen, utsikten fra Fløyen og håpet om Festplassen stappfull av «kokende idioter» som feirer et ligagull ingen i Norge er i nærheten av å kunne få til på samme måte, skal nå ut i Europa og skape drømmer, magi og bergensiansk engasjement.

I den anledning skal jeg nå gå gjennom Brann sine seks motstandere i ligaspillet i Conference League. Den første kampen er 15.oktober hjemme mot de røde smådjevlene fra Gibraltar, mens den siste kampen er borte mot Gent 17.desember. Av 36 lag totalt i seriespillet, går de åtte øverste direkte videre til åttendelsfinalen, mens lagene fra 9.plass til 24.plass må gjennom en playoff. Og det er her Brann er estimert å befinne seg når sølvguttene synger julen inn og surkålen er servert.

For skal vi være dønn ærlige, er ikke Branns motstandere de som gir mest vann i munnen. Men selv om det ikke er de mest eksotiske lagene Brann skal møte, er det likevel noe «mat i stilen» her. I tillegg er dette en ypperlig mulighet for sportslig suksess som vil gi grønne piler både for Branns lommebok og den mentale helsen til alle med hjertet i Brann.

Vi starter med første kamp 15.oktober og jobber oss kronologisk nedover etter når Brann skal bevege verden.

Lincoln Red Imps – hjemmekamp 15.oktober klokken 21:00.

På tuppen av den iberiske halvøy finner du et lag som er indirekte oppkalt etter en 750 år gammel liten smådjevel som har sittet oppunder et tak i en katedral i en bortgjemt by øst i England. Byen er Lincoln, og her ble det ifølge legenden sendt to smådjevler for å skape kaos i den legendariske katedralen med samme navn – Lincoln-katedralen. De plaget mennesker, knuste vinduer og ødela inventar. Den ene sies fremdeles å fare omkring utenfor, som en forklaring på hvorfor det blåser så mye rundt katedralen. Mens den andre ble omgjort til stein av en engel. En engel som ba dem om å stanse, roe ned, holde opp, men som istedenfor fikk ting kastet etter seg og dermed straffet en av smådjevlene. Og siden har «Lincoln Imp» sittet oppunder taket i katedralen, helt stille, med høyrebeinet over venstre lår og kikket ned. En smådjevel som de må lyse opp for at besøkende skal kunne se den. Litt som Lincoln City på nest øverste nivå i England, men definitivt som Lincoln Red Imps på fotballkartet. Du må myse, men så ser du den. En bitteliten klubb på det europeiske fotballkartet, fra et bittelite sted. En liten smådjevel som forsøker å skape kaos i den europeiske fotballverdenen.

For femti år siden, i 1976, ble Lincoln Red Imps stiftet. Linken til «impen» fra Lincoln kommer av at forretningsmannen Reg Brealey, som hadde en sterk tilknytning til Lincoln, bidro med sponsing til den nyoppretta klubben som hans gode venn Charles Polson og Charles Head grunnla. Klubben oppstod rundt Blue Batons, et ungdomslag som var organisert og støttet av politimiljøet på Gibraltar.

Med en strategisk og god ungdomssatsing fra 80-tallet har Lincoln i dag blitt det mest suksessrike fotballaget fra Gibraltar. Av de totalt 82 trofeene i premieskapet sitt er 30 av dem ligatitler. Klubben vant 14 seriemesterskap på rad fra 2002/2003 til 2015/2016. Red Imps er det eneste laget fra Gibraltar som har kvalifisert seg til gruppespill/seriespill i Europa – i år blir det tredje gang. De har to seire i seriespillet i Europa, og begge kom i fjor mot polske Lech Poznan og tsjekkiske Sigma Olomouc. Red Imps endte med sju poeng, like mange som fire av dem som gikk videre til playoff, men med en dårligere målforskjell.

Den aller største kampen i Lincoln Red Imps sin historie kom da de slo Celtic hjemme 1-0 i det første oppgjøret i den andre kvalifiseringsrunden til Champions League i 2016. På denne tiden var det knapt profesjonelle fotballspillere på Red Imps. Knapt noen levde av geskjeften. Matchvinneren var Imps-legenden Lee Casciaro, en mann som i det daglige jobbet som politibetjent. Dette var også kun tre år etter at Gibraltar ble med i UEFA og fikk muligheten til europaspill. Selv om de tapte returen 3-0, var dette en enorm og historisk bragd for klubben og gibraltarsk fotball.

Supporterkulturen er heller beskjeden i Gibraltar. Den får 1 av 10 på min supporterskala. I hjemlig serie kommer det knapt noen. Men i Conference League i fjor kom det 1029 tilskuere i snitt på hjemmekampene. Det finnes ingen stor, organisert supporterkjerne for klubbene i Gibraltar, og hvis jeg skal tippe, kommer det kanskje tretti stykker til Brann Stadion. Men med godvær og litt attraktiv markedsføring av den vakre byen mellom de syv fjell, kan man håpe at kiosken på bortetribunen får det travelt med nærmere femti gjester.

Gibraltar er på størrelse med Årstad i Bergen. Her finner du elleve fotballklubber som utgjør den øverste og eneste divisjonen i Gibraltar, og samtlige spiller på samme stadion med kunstgress som underlag. Vanligvis kan man med et sleivspark enten treffe et fly eller Spania, men siden Victoria Stadium er under ombygging, må man til andre siden av Gibraltarklippen og til Europa Point Stadium, helt sør på halvøya, for å se fotball. Eventuelt Afrika om du har en god kikkert.

Fun fact: Tidligere kunne bilister i Gibraltar plutselig se seg nødt til å stoppe for et fly. Med en bom og rødt lys ble veien over flystripen stengt da et fly skulle ta av eller lande. I dag går det en tunnel på den ene enden av flystripen, men syklister og fotgjengere kan fortsatt krysse flystripen.

Men siden Brann skal ta imot smådjevelen fra halvøya på den iberiske halvøy – litt meta, eller? – så trenger ingen å tenke nevneverdig på akkurat det.

Dette blir også første gang Lincoln Red Imps møter norsk motstand i Europa. Kanskje første gang spillere, og de få supporterne de har, kommer hit? Og attpåtil til Norges fineste by!? For en start!!

Snittalderen til Red Imps er nærmere 30 år, og i bagasjen til Flesland har de med seg en tropp fylt opp av ulike nasjonaliteter. Midstopper og kaptein Bernardo Lopes er født i Portugal, men har snart førti kamper for Gibraltars landslag. Sammen med spanjolene Manu Toledano og Álex Mula, som er henholdsvis spiss og venstreving, er han blant de tre som er mest verdt å nevne i troppen.

Dette skal uansett være lett match for Bergens stolthet. Tre poeng.

Kauno Žalgiris – bortekamp torsdag 22.oktober klokken 18:45

Omtrent midt i og bittelitt sør i det største og sørligste landet i Baltikum ligger Litauens nest største by Kaunas. Her finner vi den 22 år gamle fotballklubben Kauno Žalgiris, men med en 600 år gammel historie. Selv om fotballklubben opprinnelig ble stiftet i 2004 som FM Spyris, et navn som kanskje ikke klinger så godt i norske ører, ble de i 2015 innlemmet i samme idrettslag som den velkjente og tradisjonsrike basketballklubben Žalgiris Kaunas. I 1950, mens Litauen fortsatt var en del av Sovjetunionen, tok basketballklubben Kaunas navnet Žalgiris. Et navn som først og fremst er et symbol på litauisk seier og motstand. For i 1410 seiret Storhertugdømmet Litauen sammen med Kongeriket Polen over Den tyske orden, en katolsk ridderorden som gjennom korstog bygget opp sin egen stat ved Østersjøen og i rundt hundre år hadde forsøkt å underlegge seg litauiske områder. Det ble rett og slett en knusende seier for den polsk-litauiske hæren, og Polen-Litauen vokste frem som regionens dominerende stormakt.

Men det var ikke før på slutten av 1800-tallet at Žalgiris ble tatt i bruk. Gjennom den litauiske nasjonalpoeten Maironis ble det introdusert i en tid da litauisk språk og identitet var under press fra Det russiske imperiet. Žalgiris ble et symbol på at en mindre nasjon kunne beseire en mektig inntrenger, og på motstand mot tysk og russisk dominans. Ordet betyr grønn skog og kommer fra landsbyene rundt slagmarken i 1410.

Etter første verdenskrig erklærte Litauen seg selvstendig, men ble i 1940 okkupert av Sovjetunionen. Da er det bare å se for seg alt som lå bak basketballkampene etter at Kaunas tok i bruk navnet Žalgiris i 1950. Gjennom 80-tallet møtte Žalgiris Kaunas jevnlig CSKA Moskva, idrettslaget til Den røde armé. Her vant det litauiske laget flere finaler i kamper som ble en indirekte måte å vise motstand mot Sovjet på, samtidig som man uttrykte nasjonal stolthet. På mange måter var det lille Litauen mot store Sovjetunionen.

I dag merkes nok fortsatt presset. Kanskje på en annen måte. Og fotballklubben Kauno Žalgiris har kommet opp og frem i den litauiske fotballen. Etter at de ble en del av det samme idrettslaget som basketballklubben, har Kauno Žalgiris virkelig etablert seg i øverste divisjon. Fra 2020 har det blitt flere pallplasseringer og forsøk på å nå seriespill i Europa, før de i fjor vant ligaen og i år endelig kom til seriespill for første gang. De blir dermed det andre litauiske laget, sammen med navnesøsteren Žalgiris Vilnius fra hovedstaden, til å klare bragden – og det er dette laget Brann har møtt tidligere, da de vant 1-0 sammenlagt i UEFA-cupen i 1998.

For seks år siden møtte Kauno Žalgiris Bodø/Glimt i kvalifiseringen til Europa League. Det ble kun spilt én kamp grunnet korona, og Glimt vant 6-1 hjemme. Brann blir dermed det andre norske laget Kauno Žalgiris møter.

I skrivende stund ligger Kauno Žalgiris på andreplass i den hjemlige ligaen etter 23 kamper.

Fun fact: Kaunas har et eget djevelmuseum. I 1906 begynte den litauiske kunstneren Antanas Žmuidzinavičius å samle på små djevelfigurer. Dette vokste etter hvert til et museum. Da han døde seksti år senere, bestod samlingen av rundt 260 djevler. Så begynte besøkende å legge igjen djevelfigurer, og i dag består museet av over 3000 fremstillinger av djevler fra mange forskjellige land. Djevlene finnes i tre, keramikk, metall og tekstiler. De er både skumle, religiøse, politiske og humoristiske. For i litauisk folketro er ikke djevelen bare ond. Han kan også være dum, lettlurt og grådig.  

Og ja, du kan donere bort en djevel til museet i dag. Gjerne en Brann-djevel. Eller en «Lincoln Imp».

Supporterkulturen til Kauno Žalgiris merkes hovedsakelig ved at det først og fremst er en basketballby. Ultrasen Green White Boys har med små skritt beveget seg til fotballarenaen og laget litt liv og litt røre, men det er ennå et stykke å gå. På hjemmearenaen Darius og Girėnas stadion, oppkalt etter to flypionerer som i 1933 forsøkte å fly fra New York til Kaunas uten mellomlanding, blir det sjeldent fullt. Men interessen har vokst og man har sett det komme over åttetusen i enkeltkamper. Likevel kom det kun 1840 i snitt i fjor da de vant serien, på et stadion som tar 15.000 tilskuere. Underlaget her er hybridgress.

Darius og Girėnas styrtet for øvrig i dagens Polen og omkom – kun 650 kilometer fra Kaunas. Etter dette ble de nasjonalhelter i Litauen.

Jeg gir supporterkulturen til Kauno Žalgiris karakteren 3 av 10.

Snittalderen til Kauno Žalgiris er 29 år. De to man skal se opp for fra Kauno er den offensive midtbanespilleren fra Belgia Amine Benchaib, en målfarlig fyr som ligger bak spissen og som tar straffespark, og det store litauiske navnet Vykintas Slivka. En midtbanespiller som endelig har returnert hjem etter 15 år med erfaring fra blant annet den italienske storklubben Juventus, selv om han aldri spilte i Serie A, og jevnlig spill for skotske Hibernian. Slivka står med 74 landskamper for Litauen og er utvilsomt den største profilen i klubben.

Likevel, djevler eller ei, dette skal Brann ta. Tre nye poeng og seks i potten så langt.

Sint-Truiden – bortekamp torsdag 5.november klokken 21:00

Midt i Flanderns frukthovedstad finner vi Sint-Truiden, eller «Sinte-Truden» som bergensere har døpt den om til. Men selv en morsk Trude Drevland ville smilt som solen av eplene, pærene og kirsebærene fra de store frukthagene her. Og midt blant epler og pærer finner vi kanarifuglene. Ikke de vi vanligvis finner langs en togstasjon her hjemme, men et eller annet sted bak Shopping Stayen. For på hjemmearenaen til fotballaget Sint-Truiden finner vi så mangt. Her er det hotell med rom ut mot banen, treningssenter, basseng, badstue, boblebad, bar, restauranter og selvsagt shoppingsenter.

Hva mer kan du ønske deg?

Selv om det er behagelig med både spa, epler og noe godt i baren, skal jeg ta deg med tilbake til 600-tallet. Sint-Truiden er en by oppkalt etter Trudo. En frankisk adelsmann og helgen som allerede som barn visste at han var utvalgt av Gud. Legenden skal ha det til at da en kvinne sparket og gjorde narr av Trudos modell av en kirke, ble hun blind. Hun mistet rett og slett synet etter å ha gjort narr av Trudo, og ba fort om tilgivelse. Snill og god som Trudo var, ba han for henne. Og vipps kom synet tilbake.

Poenget er at Trudo bygde et kloster. Et kloster det vokste et samfunn rundt. Etter at Trudo døde og ble begravet i kirken sin et eller annet sted mellom 693 og 698, ble stedet et pilegrimsmål. Klosteret tok navnet hans og bebyggelsen rundt klosteret vokste til byen Sint-Truiden. Men byen betyr ikke «Trudos by», men heller «Sankt Trudo». For å spore helt av på «Sinte-truden» heter stedet «Saint-Trond» på fransk. Men i og med at «Sinte-Truden» ligger i den nederlandskspråklige delen av Belgia, er det altså Sint-Truiden det går i.

Klosteret ble plyndret og mye av det revet på slutten av 1700-tallet. Likevel finnes det noen ruiner av klosteret man kan se midt i byen.

Med japanske eiere kalles klubben for den japanske døren inn til Europa. Med blant annet spillere som Wataru Endo, Daichi Kamada, Takehiro Tomiyasu og Zion Suzuki, som mange kjenner fra både VM og engelsk fotball.

I tillegg er stadionets offisielle navn Daio Wasabi Stayen Stadium. «Wasabi» der altså. Arenaen har også blitt omtalt som «Hel van Stayen» på grunn av større belgiske klubber som historisk ofte har fått problemer her. Mulig de bommet på spa-avdelingen og gikk rett inn på shoppingsenteret. Hvem vet.

Fotballklubben ble uansett stiftet i 1924 og det fulle navnet er Koninklijke Sint-Truidense Voetbalvereniging. De fikk byens gule og blå farger, har vunnet ligacupen én gang, men aldri serien. Dette er første gang de er i et seriespill i Europa, og med det blir Brann det første norske laget Sint-Truiden møter. Og så hører jeg deg tenke: «Men vi ekje fra Norge, vi e fra Bergen», og jeg er for så vidt enig.

Arenaen tar 14.500 tilskuere, har kunstgress og snitter på nesten 8000. Det utgjør faktisk nesten 20% av byens befolkning. Under paraplyen Yellow Blue Army samles ulike fangrupperinger som Brigada Hesbania, Sector L og Gran Kanaria. Det blir liv, men de får litt minus for trommen. Det blir karakter 5 av 10.

Fun fact: I Sint-Truiden finner du en klokke som viser et mekanisk skuespill når klokken slår. Figuren «Døden» kommer frem, etterfulgt av en prosesjon av middelalderske håndverkere. Uret er gigantisk, seks meter høyt, veier fire tonn og består av over 20.000 deler. Klokken ble bygget av den flamske urmakeren Kamiel Festraets og hoveddelen stod klar i 1942.

Snittalderen til våre belgiske fugler er 24 år. I troppen finnes det åtte japanere, deriblant midtstopper og kaptein Shogo Taniguchi som spilte i årets VM. Ellers har du den belgisk-marokkanske venstrevingen Ilias Sebaoui som ble hentet fra Feyenoord i fjor, og den bosniske spissen Samed Baždar med ungdomskamper for Serbia. Han kom fra Real Zaragoza i august, og har i skrivende stund scoret to mål på to kamper i hjemlig liga.

Dette blir helt klart den tøffeste testen for Brann, mest på grunn av bortebane og kunstgress. Jeg sier uavgjort, ett poeng og totalt syv i sekken til nå.

Aarhus (AGF) – hjemmekamp torsdag 26.november klokken 18:45

La meg ta deg med til smilets by. Danmarks svar på Bergen. Selv uten de syv fjell og regn som kommer nedenfra og opp, er Aarhus og Bergen like på mange måter. Begge er de gamle og viktige havne- og handelsbyer. Begge er de store universitets- og studentbyer. Begge er de kjent for lokal identitet og tydelig og gjenkjennelig dialekt. Begge er omgitt av sjø, skog og natur. Og begge er de gode venner.

For Aarhus og Bergen er vennskapsbyer.  

I Aarhus er AGF «Hele byens hold». Brann er «Bergens stolthet». Begge bærer byens selvbilde og identitet på sine skuldre. Begge har trofaste fans som møter opp i tykt og tynt. Og begge ventet i minst 40 år på at «gullet kom hem». Brann hadde ventet i 44 år da alt klaffet i 2007, mens Aarhus hadde ventet i førti tunge år da de vant ligaen forrige sesong.

Så til forskjell fra det danske språket ellers og Harald Eias «Kamelåså» kan man si at på fotballbanen «Forstår vi hinanden».

Og smilets by, da dere. Som østlending vil jeg også si at bergensere er så enormt flinke til å gjøre stort ut av lite – i positiv forstand. Det er kanskje derfor «Gullet ska hem» kan runge med stor etos selv på sportslige regnværsdager. For ikke å si sportslig regntid. En liten opptur, seier, positiv følelse, så skal endelig «gullet hem». Det er noe av det jeg elsker mest med Bergen. Det er sånn livet skal være. Glasset er aldri halvtomt eller halvfullt, selv om det ser sånn ut for alle andre som ikke bor på riktig side av Finse. Glasset er enten helt tomt eller så renner det over. Og oftest renner det over.

Fullt sånn er det ikke hos våre danske venner, selv om likhetstrekkene absolutt er til stede og fotballen er viktig.

Aarhus Gymnastikforening, AGF eller bare Aarhus, er den nest eldste klubben Brann vil møte i seriespillet. Det er også en av to klubber Brann skal møte som er eldre enn Sportsklubben Brann. På samme dato som Brann, men 28 år tidligere, ble AGF stiftet 26.september 1880. Fotballen kom dog ikke inn i foreningen før 1902. Fram til da drev den hovedsakelig med gymnastikk, som navnet tilsier, og fekting. Våre danske venner har vunnet cupen ni ganger og ligaen seks, og har ofte vært å se i kvalifisering til europaspill. I forløperen til Champions League i 1960 slo de ut Fredrikstad sammenlagt over to kamper. Det er første og eneste gangen Aarhus har møtt norsk motstand i tellende oppgjør. Bortsett fra deltakelse i Intertoto-cupen, er dette første gang Aarhus deltar i gruppespill/seriespill i Europa.

Fun fact: Dette er første gang Brann møter en klubb fra en vennskapsby i en tellende kamp siden IFK Göteborg i Royal League sitt gruppespill i 2005. Brann tapte da begge kampene. Så kanskje «faktaen» ikke var så «fun» likevel. Så da tar vi heller denne: I Aarhus finner du friluftsmuseet Den Gamle By. Det er en historisk småby hvor du kan bevege deg fra 1800-tallet og til 1970-årene bare ved å krysse noen gater. Det er fordi 75 gamle bygninger fra forskjellige steder i Danmark har blitt demontert, flyttet dit og bygd opp igjen. Dette fordi en lærer fra tidlig på 1900-tallet ønsket å bevare gamle bygninger. Alt startet med et borgermesterhus i Aarhus fra 1597 som skulle rives. Senere gjorde læreren Peter Holm det samme med flere rivningstruede hus rundt omkring i Danmark. Slik vokste Den Gamle By i Aarhus. Litt som djevelmuseet i Kaunas – bare at du ikke kan ta med deg huset ditt hit, da. Tror jeg.

Uansett er ikke det en stor bekymring, i og med at det er en hjemmekamp. Her vil borteseksjonen på «Staddaen» bli utsolgt. Fansen lar seg høre og snittet på omtrent 14.000 hjemme før den gamle arenaen ble revet. Det bygges en ny, noe som gjorde at de kun snittet 9000 på sin midlertidige arena i fjor. AGF har et bredt supportermiljø, men har også hatt problemer med høyreekstreme og rent nynazistiske hooligans. Klubben blir kalt for «De Hviie», og det passet nok bra for høyreekstreme som på 90-tallet opprettet den nynazistiske hooligangruppen «White Pride». Heldigvis er gruppen over middagshøyden, med sin storhetstid på 90-tallet og etter årtusenskiftet.

Her fra julebord i 2008:

Og selv om det har kommet noe rasisme fra Aarhus-tribunene også i senere tid, er det verken dette eller disse som representerer AGF eller fansen som helhet. Likevel skal man ikke bli overrasket om det dukker opp en og annen upassende og hatefull sticker sent i november.

Fankulturen som helhet får 6 av 10. Uten de 25 nazistene, eller hvor mange de er nå, som ødelegger litt av bildet, kunne den nærmet seg 7.

Her fra Europa-kvalifisering i august:

Aarhus ligner ikke på seg selv inn i den nye sesongen hvis man skal sammenligne dem med gullsesongen sist. Mange har beskrevet dem som håpløse, noen roper om nedrykk, men sannheten er uansett den at det kun har blitt spilt seks kamper. Likevel står de uten seier, men med tre uavgjorte og tre tap. Bortsett fra det imponerende comebacket mot Lech Poznan i Champions League-kvaliken, har de lite å skryte av til nå. 5-2-tapet sammenlagt mot Sabah og 6-2-tapet sammenlagt mot Benfica sendte aarhusianerne rett til Conference League. Det er hele fem nordmenn i AGF, som har en tropp som snitter 26 år. Mads Hedenstad, kjent fra LSK, vokter buret, Colin Rösler er midtstopper og Kristian Arnstad befinner seg på midten som kaptein. Sistnevnte er en Brann må se opp for. Han er kanskje den største profilen til danskene og en offensiv trussel. Kan også spille utpå kanten, alt ettersom hvordan de legger opp systemet for dagen. I tillegg har de lynraske Gift Links, store og sterke Tobias Bech, samt den nyinnkjøpte offensive midtbanespilleren McCowatt med sine tolv mål og fem assists for Silkeborg i fjor. Han spilte også tre kamper for New Zealand i årets VM.

I AGF finner vi også nordmennene Magnus Knudsen, midtbanespilleren med fortid i LSK som gjør Lillestrøm-lenken her komplett, i tillegg til Markus Solbakken.

Per dags dato burde Aarhus være et lag som passer Brann som hånd i hanske. Helt ute av form og drift. Brann tar dette i november. Det føler jeg meg rimelig sikker på. Hjemmebane mot et Aarhus som skal finne igjen formen sin samtidig som de skal balansere europaspillet. Tvilsomt. Tre poeng til Brann her og ti totalt. Gullet ska hem!

Braga – hjemmekamp torsdag 10.desember klokken 18:45.

Mellom grønne åser og lave fjell nord i Portugal finner vi en fotballklubb som man kan beskrive som Arsenal fra Portugals Roma. Jeg vet det høres rart ut, men la meg forklare.

Byen Braga ble grunnlagt av romerne 16 år før Kristus som Bracara Augusta. «Bracara» etter bracarerne, den keltiske folkegruppen som allerede bodde i området, og «Augusta» etter keiser Augustus. Etter Romerrikets fall forsvant «Augusta» og etterlot «Bracara» som det eneste navnet på byen. Som alle andre ting som forenkler seg, ble også «Bracara» forkortet med tiden. Navnet ble gradvis endret til «Braga» etter overgangen fra latin til det portugisiske språket. Her har den walisiske landsbyen Llanfair­pwllgwyngyll­gogerychwyrn­drobwll­llantysilio­gogogoch noe å lære.

Uansett, Braga ble grunnlagt av romerne. I årene frem til i dag har Braga alltid vært en viktig by. Byen har vært hovedstad i den romerske provinsen Gallaecia og i svebernes rike etter Romerrikets fall. Deretter tok kirken mye av byens identitet og makt. Takket være at Braga fikk et av de eldste bispesetene på den iberiske halvøy, ble byen et av de viktigste religiøse sentrene i Portugal. På grunn av dette fikk erkebiskopen her en enorm innflytelse over byen.  Derfor kalles Braga både «Portugals Roma» og «erkebiskopens by». Noe som igjen kan forklare hvorfor fotballklubben Braga kalles «Os Arcebispos» – erkebiskopene.

Sporting Clube de Braga – eller erkebiskopene som vi kan kalle dem – ble formelt stiftet i 1921 av en gruppe personer fra Braga med Sporting Lisboa-sympatier. Noen mener klubben har eksistert siden 1919 på grunn av de som spilte fotball i Sportings farger i Braga. På midten av førtitallet tok Braga i bruk drakter som var direkte inspirert av Arsenal. Styrelederen i Braga skal visstnok både ha hatt mange forretningsreiser til London og vært Gunners-fan. Det litt forvirrende er at i de drøyt tjue årene frem til da spilte også Braga i rødt og hvitt, men i noe som lignet mer på Benfica sine drakter – erkerivalen til Sporting. Likevel ble de etter andre verdenskrig kalt for «Os Arsenalistas».

Dermed er de Arsenal fra Portugals Roma.

For å gjøre linken til Roma komplett, ble det ikoniske stadionet Estádio Municipal de Braga, som skulle bygges før EM 2004, tegnet av arkitekten Eduardo Souto de Moura, som så en unik mulighet oppe i et steinbrudd og ville vekke assosiasjoner til et romersk amfi. Stadion har kun to tribuner og bak det ene målet er det en enorm fjellvegg. Man har med andre ord sikret seg mot at ballen forsvinner etter et realt bomskudd. Arkitekten Moura fikk senere Pritzker-prisen, som er arkitekturens svar på Nobelprisen, og stadionet ble trukket frem som et av hans fremste verk. Et besøk til dette mesterverket av et fotballbygg burde med andre ord være på to-do-lista.

Fun fact: I Braga finner du verdens eldste vannbalanserte kabelbane. Det er kanskje ikke Fløyen, men likefullt imponerende. Banen åpnet i 1882 og drives helt uten elektrisk motor. Vognen på toppen fylles med vann til den blir tung nok til å trekke den andre vognen opp. Nede tømmes vannet, før prosessen begynner på nytt. Får bare håpe det ikke er vind en dag som gjør at vannet blåser vekk underveis.

Dessverre, og kanskje heldigvis, skal Brann være verter for dette oppgjøret. Dessverre fordi du ikke får besøkt stadion og sett Brann samtidig, heldigvis fordi Brann vil ha en bedre sjanse hjemme i Bergen bare tre dager før tredje søndag i advent. Vi må bare håpe på litt ekstra ufyselig Bergensvær – og gjerne snø. Hvis det er mulig der borte.

Braga sine supportere vil neppe flokke seg til stadion denne mørke og forhåpentligvis ufyselige torsdagskvelden i desember. De snitter 14.500 hjemme i Braga, som er halvparten av stadions kapasitet, men har likevel noe å vise til gjennom ultrasgruppene Red Boys og Bracara Legion. Men det kommer nok ikke flere enn et par hundre til Bergen. 5 av 10 på skalaen her.

Braga-fansen er nok også litt mer bortskjemte når det gjelder sportslig suksess i Europa og vær. De har kvalifisert seg til Europa jevnlig, tapte finalen i Europa League mot Porto i 2011, nådde kvartfinalen i Europa League i 2016 og spilte seg helt til semifinalen i Europa League i fjor. I 2024/25-sesongen røk de imidlertid ut etter seriespillet i Europa League og tapte blant annet hjemme mot Bodø/Glimt. Brann blir dermed den andre norske klubben Braga møter i europacupene.

Dette er med andre ord ikke en hvem som helst. En tradisjonsrik klubb som jevnlig er i Europa, er verdt rundt sju ganger så mye som Brann og har en rekke spillere man må passe seg for. Den mest åpenbare å nevne er Ricardo Horta. Portugiseren. Kapteinen. Venstrevingen med over 480 kamper for Braga, 162 mål og 96 assists. Han er Bragas mestscorende i europacupspill og en mann som vil lage trøbbel for Bergens stolthet. I tillegg er det verdt å nevne danske Jonas Wind som kom gratis fra Wolfsburg i sommer og João Moutinho, selv om han nærmer seg 40 år og ikke lenger er på samme nivå.

Braga høres skumle ut, men jeg tror at en skadefri Brann-tropp vil ha mulighet mot portugiserne. I hvert fall i desember og med en god dose vestlandsvær. Her tror jeg Brann kan vinne, til tross for at dette er det sterkeste laget de møter i høst. Tre nye poeng i kassa og tretten totalt.

Brann er videre i Europa.

Gent – bortekamp torsdag 17.desember klokken 21:00

Nok en gang skal vi til Belgia. Denne gangen til den andre siden av Flandern. Til Gent, som ligger omtrent midt imellom Brugge og Brussel. En viktig ting å huske når det gjelder Gent er at det ikke er Genk. Gent er ikke Genk. Si det høyt til deg selv. Gent er ikke Genk. Gent er ikke Genk. Genk ligger faktisk rett nord for «Sint-Truiden». Mens Gent, som er det andre belgiske laget Brann skal møte denne høsten, ligger helt på andre siden av landet. Gent og Genk er som mokkabønner og kremtopper. To helt forskjellige ting.

Den enkleste måten å skille disse to på er ikke bare det at Genk er mer suksessrike enn Gent, men at Genk har en G som logo og Gent har en indianerhøvding. Eventuelt en urfolksleder eller høvding fra Amerika.

Gent ble stiftet i 1864 og heter i dag Koninklijke Atletiek Associatie Gent – Den kongelige friidrettsforeningen Gent. Det vil med andre ord si at Gent er den eldste klubben i Conference League i år – hele 44 år eldre enn Brann, selv om fotball ikke kom inn i klubben før 1900.

I 1895 kom den amerikanske westernhelten Buffalo Bill, eller William Frederick Cody som han het, til Gent med sitt enorme omreisende ville vesten-show. Forestillingene inneholdt både hester, bøfler, cowboyer og amerikanske urfolk. Dette ble meget populært i den belgiske byen, og under forestillingen skal folk ha ropt «Buffalo! Buffalo! Wild West, ra!». Et rop som studenter i byen tok med seg inn på tribunen. Et rop som forble på tribunen. Indianerhøvdingen i emblemet ble tatt i bruk rundt 1924 og med det var Gents identitet satt. I dag kalles de De Buffalo’s og maskoten, som du fort forstår hva er, har blitt kritisert for å bruke en stereotyp fremstilling av amerikanske urfolk.

De belgiske bøflene tok sitt første seriegull i 2015, etter 151 års levetid. De var i kvartfinalen i UEFA-cupen i 1992, slo ut Tottenham i sekstendelsfinalen i Europa League i 2017, kom til kvartfinalen i Conference League i 2023 og er en gjenganger i Europa. En artig greie er at Gent møtte Genk i åttendelsfinalen etter å ha slått ut Spurs i sekstendelsfinalen. Den duellen tapte Gent.

Gent har tidligere møtt og slått både Molde og Vålerenga i seriespill, gruppespill og kvalifisering til Conference League. Så dette blir ikke bare-bare for klubben mellom de syv fjell.

Bøflene spiller på Planet Group Arena som tar 20.000 tilskuere. Det er hybridgress og snittet på kampene er på nesten 14.000. Det blir nok liv og røre også fra den belgiske fansen, kanskje på samme måte som hos gjengen fra Aarhus. Hjemmepublikummet kommer nok helt klart til å lage liv og røre, og her kan det fort være mye å spille om. Gir fansen 6 av 10.

Hvis jeg skulle satt penger på noe nå, ville jeg satt en hundrelapp på at vi får se ham her:

Fun fact: Innbyggerne i Gent kalles «Stroppendragers», eller løkkebærerne på norsk. Da byens innbyggere gjorde opprør mot keiser Karl V i 1539, tvang han ledende borgere til å gå barbent gjennom gatene med løkker rundt halsen som offentlig ydmykelse. En ydmykelse de tok til seg og eide. I dag er betegnelsen et symbol på motstand og trass. Og de bærer fremdeles løkker under den årlige byfestivalen.

Snittalderen til Gent er 24 år og med det nesten to år yngre enn Brann sin tropp. Her blir Brann møtt av Mathias Delorge, en dyptliggende midtbanespiller som kan styre spillet, slovaken og den sentrale midtbanespilleren László Bénes som kom fra Union Berlin, samt en jeg kjenner best fra Championship, nemlig midtstopper Christian Burgess.

Dette blir, tror jeg, den tøffeste matchen til Brann. Likevel tror jeg Brann kan få til noe her. De vil mest sannsynlig spille uten press, siden de likevel er videre, men med mulighet for å gå direkte til åttendelsfinalen. Det samme kan man si om Gent. Her sier jeg tap, og Brann ender på 13 poeng. I fjor ville det holdt til å komme blant de åtte beste, noe jeg ikke ser på som særlig usannsynlig.

Nå har vi vært gjennom smådjevler, erkebiskoper og bøfler. Jeg tror dette blir en interessant og morsom høst for alle med hjertet i Brann. Det blir utvilsomt Europa, noe jeg er overbevist om at det også blir etter jul. Selv om navnene ved første øyekast ikke ser ut som en firestjerners middag, er jeg overbevist om at det blir appetittlig frem mot jul, med noe god dessert når våren etter hvert banker på døren.

Satt du pris på dette, blir jeg glad hvis du liker, deler, kommenterer, kjefter, pirker, preker og/eller gauler.

Tusen takk!

Heia Brann!