Det samme hatet

Jeg vil si noe om 22.juli. Om deg. Om meg. Om datteren min på snart elleve måneder som har fått to tenner oppe. Med mellomrom. To tenner med mellomrom som gir ansiktet hennes et helt eget uttrykk når hun smiler. Og hun smiler ofte. Hele det lille fjeset hennes blir ikke bare sjarmerende og vakkert, men menneskelig i det hun gapskratter, ser opp i lufta og blottlegger tennene sine for alle rundt. Lykkelig uvitende om alt det vonde i verden.

Om seks år gamle Hind Rajab, som ble drept av israelske styrker da de avfyrte over tre hundre skudd mot bilen hun og familien hennes satt i.

Om kommentarfeltene på sosiale medier som sprer hat og rasisme som aldri før. Hvor man kan bruke en latteremoji mot saker som nettopp Hind Rajabs tragedie.

Om mennesker som velger å ikke si noe. Fordi det er kleint. Pinlig. Flaut. For mye. Orker ikke. Har så mye annet å tenke på. Hva kan lille jeg gjøre? Det har jo ingenting å si. Det er så langt unna.

Men hatet var ikke langt unna for femten år siden. Hatet var her. Og det drepte 77 mennesker. Majoriteten ungdommer. Som ville si noe. Gjøre noe. Endre noe. Til det bedre. For alle. Ikke bare de få, men alle. Et håp som ble skutt. Druknet. Stilnet. Av hat.

Femten år etterpå sitter vi igjen med konklusjonen: Vi har ikke lært. Vi har ikke lært. Vi har ikke lært.

Femten år senere er vi på samme sted som før 22.juli 2011. Den eneste forskjellen er at vi har erfart hva hat kan gjøre. Vi vet det kan skje igjen.

Likevel lar vi hatet vokse. Gro. Spre seg. Det samme hatet som drepte 77 mennesker 22.juli 2011.

Vi ignorerer, latterliggjør og støtter et pågående folkemord på palestinerne. Vi sprer islamofobi og muslimhets. Det samme tankegodset og hatet til terroristen som drepte 77 mennesker for femten år siden.

Gjennom Espen Teigen og rasistbloggen hans Document, høyreekstreme kontoer med påvirkning på Twitter/X og andre forum og SoMe-kanaler, så spres det samme hatet og forsøker å gjøre høyreekstremisme normalt. Et forsøk på å normalisere hat, rasisme og dehumanisering.

Å skylde på andre. Sette svake grupper opp mot hverandre. Oss mot dem.

Jeg ser på min datter som ler av en hund som angriper en tennisball. Hunder er noe av det morsomste hun vet. Tennene hennes kommer frem igjen. Smiler til verden. Fortsatt vet hun ikke om alt det vonde i verden. Som dreper barn som henne. Eller andre mennesker som mener noe. Sier noe. Ytrer noe. Eller bare er. Er født i en kropp med en annen hud et annet sted. Med en tro eller ikke.

Folkemordet på palestinerne skjer ikke i et vakuum. Undertrykkelsen, okkupasjonen og fordrivelsen har pågått i mange tiår. Umenneskeliggjøringen og hatet har fått gro – noe som gjør det mer akseptabelt å drepe og terrorisere andre mennesker. Og barn.

Vi har sett det før.

22.juli skjedde ikke i et vakuum. Hatet, rasismen og dehumaniseringen fikk herje fritt. Slik den gjør nå. Slik vi lar dem gjøre nå. Rett foran øynene våre aksepterer vi alt dette vonde. Dette hatet. Denne grusomme måten å omtale andre mennesker på. Som drepte 77 mennesker for femten år siden.

Vi ser det nå.

Min snart elleve måneder gamle datter vet fortsatt ikke om noe av dette. Men en dag vil hun lære.

Om alt det vonde. Om alt vi ikke gjorde. Om alt vi burde ha gjort.

Så på vegne av min datter vil jeg spørre: Hvorfor har vi ikke lært?