Halvmånen, Guinnessen og Sam Todd

Halvmånen hang over St. Peters-kirken bak stadion, Guinnessen var i plastglasset, og Sam Todd spilte en helt vanvittig bra fotballkamp.

Jeg er en av de som både tenker på og drømmer om fotball. Når jeg ser en ball, kribler det så mye i beina at jeg ikke kan la den være. Den må borti føttene mine. Fotball er alt, fordi det er mer enn kun nitti minutter pluss tillegg. Jeg kan snakke om dette i timevis. Om den politiske og samfunnsmessige konteksten. Den er viktig. Essensiell. Hvordan fotballen og samfunnet den hører hjemme i, henger sammen. For meg lærer man mer av et bestemt sted – politisk, historisk og kulturelt – gjennom en fotballklubb enn noe annet. Klubbens identitet og fans speiler det samfunnet den lever i. Derfor blir fotballen også med ett mye mer interessant. Jada, jeg kan også sitte og se på en fotballkamp bare fordi det er en fotballkamp, men oftere enn før trekkes jeg mot klubbene der betydningen er større. Mer betydningsfull.

Her har de vedtatt å bruke fotballen som en kraft for det gode. En motsats til den kommersielle og hyperkapitalistiske fotballen vi ser mer og mer av. Som suger sjelen ut av fotballen som en mygg som har oppdaget blod for første gang. Sjarmen forsvinner. De lokale prises ut. Avstanden mellom klubb, spillere og fans øker mer og mer.

Det er triste tider for fotballen med den moderne utgaven av den. Akkurat derfor blir jeg bergtatt av de klubbene der fansen tar med seg alt som er viktig i deres liv inn på stadion. Det er tross alt deres klubb mot verden. Den klubben som er forankra i deres lokalmiljø. Deres identitet som representeres av elleve spillere på gressmatta her hjemme. Og der borte. Er klubben i tillegg eid av fansen, ja, da smelter jeg helt. Bohemians er eid av sine egne medlemmer. Ingen rike eiere, men dem mot resten. Det gir en ekthet der grasrota, de lokale og de som faktisk bryr seg om klubben, driver den, følger den og bestemmer skjebnen over den så langt det lar seg gjøre.

Klart man blir glad av sånt.

Selvsagt har flere og flere utenfor den irske øya, som meg, åpnet øynene for Bohemians. Grunnen er nettopp deres kamp for undertrykte og okkuperte mennesker. Jeg har tidligere skrevet om klubben Bohemians og den irske historien. Hvordan irene av naturlige årsaker støtter undertrykte og okkuperte mennesker. Og om hvordan Bohemians som klubb med sin helt enestående markedsføring selger enorme mengder drakter, takket være samarbeid med et band og solidaritet i bånn. Du får en helt rå drakt, og overskuddet går til LHBT+-arbeid, palestinerne eller nødhjelp til Cuba. Man retter fokus mot noe større enn en selv, samtidig som man er en klubb som representerer et folk med de samme holdningene. Klart man trekker flere med de samme holdningene da!

Tidligere har man sett Greta Thunberg i Bohemians-drakt. Hun har til og med snakket om Palestina på et arrangement inne på hjemmebanen Dalymount. Et slitent stadion med et skilt hvor det står «Visit Palestine».

Men til tross for dette holder klubben seg jordnær. Blant folket. Selv om de snart skal rive stadion og snu banen nitti grader, merker man den gjestfrie atmosfæren der.

Alle er velkomne.

Jeg tok med fattern til Dublin for å oppleve stout, Irland og Bohemians. Vi gikk en tjueminutters gåtur nordover fra sentrum. Her havnet vi i Phibsborough. Den gentrifiserte arbeiderklassebydelen der min irske favorittklubb hører hjemme. Med en gang man passerer skiltet som ønsker deg velkommen hit, ser du cubanske og palestinske flagg i rutene. Stickers, som overalt i Dublin, med støtte til det palestinske folket. Vel fremme ved stadion i solskinnet stod vi først utenfor St. Peters-kirken. Hadde det ikke vært sperret av for bygningsarbeid, ville vi nok gått inn.

Det ble med et bilde av byggverket, før vi gikk over veien og bort til den ikoniske gangveien mellom husene som førte oss opp til stadion. En autentisk opplevelse av de sjeldne.

Her er fotballen virkelig en del av bydelen. I den trange gaten langs hovedtribunen begynte jeg å ta bilder av de velkjente veggmaleriene da en hvit bil dukket opp. Jeg kunne sverget på det var en pickup. Inni satt det en mann som ropte på oss. Litt nølende gikk vi bort for å høre hva vedkommende ville. Hadde han rotet seg bort, ville vi ikke vært mye til hjelp. Mannen i bilen sa derimot at vi kunne bli med innenfor stadionportene for å se. Tenk så gøy! Mulig han var vaktmester av noe slag. Han kjørte ned til en port, åpnet den og sa vi bare måtte holde oss unna gresset. Det er jo tross alt kamp senere i kveld. For en gjestfrihet!

Vel innenfor portene kunne vi skimte en forfallen, men sjarmerende stadion. Her kunne mannen som slapp oss inn, fortelle om at de har startet nedrivingen av stadion og pekte på områder som ikke har vært i bruk på årevis. Den ene svingen er revet. Han fortalte videre om hvordan tilskuerrekorden på denne stadion, som i dag tar litt over fire tusen, er på over femti tusen. Om at det irske landslaget har pleid å spille her, at Pelé har spilt kamp på denne gressmatta og at det var her Bob Marley spilte sin siste utendørskonsert.

Vi snakket litt om da Rangers var her på åttitallet og Bohemians vant. Hvor han fortalte om den ampre stemningen og alle nordirene som kom for å heie på Rangers fordi de var protestanter og lojalister. Han syntes det var gøy at vi skulle på kamp, og vi ønsket hverandre lykke til, før vi tok en stadiontour på egen hånd.

Her skimte jeg utover den humpete banen, kjente på det fantastiske gresset og klappet på «Visit Palestine»-skiltet. Selvsagt tok jeg en tur opp på tribunen der ultrasen står og så ned på resten av stadion med det berømte «Love football, hate racism»-skiltet i bakgrunnen.

Vi hadde billetter bak mål. En tribune med begrensa sitteplasser. Solen fortsatte å skinne der vi trasket rundt på falleferdig og historisk grunn. Støy fra et friminutt på en skole hørtes i umiddelbar nærhet. Plutselig dukker det opp fire ultras som skulle gjøre seg klare for kvelden. Grupperingen The Notorious Boo Boys skal nemlig feire tjueårsjubileum under kampen. De er selvsagt mer enn fire til vanlig, men disse var veldig hyggelige og nysgjerrige. At det var gøy at vi kom helt fra Norge, var det ingen tvil om. Etter at vi avslo å være med på en heftig pubrunde, klokken var jo knapt halv ett på dagen, vendte vi snuten ut av stadion. Før vi forlot stadionområdet helt for å returnere sørover til sentrum, måtte vi få slukt inn inntrykkene av veggmaleriene ordentlig. Veggmalerier fylt med solidaritet og medmenneskelighet. Alt som beskriver denne klubben. Ekstra sterkt var det å se Hind Rajab på en av veggene. Den seks år gamle jenta som ble skutt over 330 ganger av israelske styrker.

Etter å ha latt timene passere, fortært en burger hver og nytt et par stouts fra McGowans of Phibsboro, vendte vi tilbake til Dalymount. Takket være ultrasen fra tidligere på dagen hadde vi stålkontroll på hvor vi skulle gå inn. Ikke at det ville vært så vanskelig å bomme på parkeringsplassen med foodtrucks og festivaltoalett, men alltid greit å være på den sikre siden.

Lite slår fotball under flomlys og nå attpåtil med en Guinness fra tribuneplass. Kampprogram og merch ble kjøpt for å både stå i stil og holde varmen. Ultrasen leverte på tribunen, og det gjorde absolutt fotballen og. Bunnlaget Waterford var i ferd med å gjøre seg selv til et aldri så lite spøkelse for Bohemians der ligaens toppscorer stod klar for å ta straffespark for gjestene bare minutter etter pausen. Stillingen var 1–1, og nå kunne Waterford gått opp i ledelsen. Bare en uke før denne kampen vant Waterford cupsemifinalen mot Bohemians her. Før det hadde de slått Bohs noen måneder tidligere. Spillerne så også litt høyere og sterkere ut enn hjemmelaget. Keeperen til Bohemians, Walters, slenger seg feil vei, mens ballen triller utenfor stanga på motsatt side. Fortsatt 1–1, og fansen jubler vilt. Etter et helt ellevilt solomål av venstrebacken Burke leder Bohs 2–1. Mot slutten presser Waterford enormt på. Den humpete banen gjør ting litt mer uforutsigbart. Tilfeldigheter gjør at bortelaget ikke utligner. Tilfeldigheter og midtstopperen Sam Todd. Hjelpes meg for en prestasjon. Uten den veggen av en mann ville Bohs vært i alvorlig trøbbel. Han ruver i lufta, slengte seg ned foran og takler hver bidige ball. Mannen som tidligere på kvelden hadde stanget inn 1–0 på corner, sørger nå for at Bohemians ikke slipper inn noe mer. Det hjelper lite at Waterford bytter innpå den norske spissen Jørgen Voilås. Bohemians vinner 2–1. Tre særdeles viktige poeng under omstendigheter hvor sesongen egentlig var over. Men plutselig taper rivalene Shamrock Rovers og St. Patricks som befinner seg over på tabellen. Dermed er det bare tre poeng opp til toppen for Bohemians, med kun to kamper igjen å spille. Det blir spenning likevel.

Spenning for en klubb som i mine øyne fortjener all suksess de kan få. En klubb fra nydelige Nord-Dublin. Og generelt en vakker by ved elven Liffey i midten. Neste gang jeg skal over, spiller de kanskje på en midlertidig arena i påvente av ny, kanskje de har fått ny neste gang jeg skal over. Da har veggmaleriene forsvunnet. Banen blitt snudd. Og flere vil til slutt få plass. Banen vil kanskje ikke være så humpete, men gresset vil absolutt forbli grønt. Mest sannsynlig vil det komme nye veggmalerier. Kunst som viser hva denne klubben står for. Hva den betyr. Og hva folket fra Phibsborough faktisk er. Det palestinske flagget vil fortsatt vaie like naturlig som den irske vinden. Overskudd fra draktsalg skal fortsatt gå til mennesker som trenger det. Bohemian Football Club har tross alt vedtatt å bruke fotballen som kraft for det gode.

Og for meg betyr det alt.

Up the Bohs!