Norge mitt Norge

Tårene kommer fortere enn før. Det er sikkert fordi jeg har blitt far, men jeg blir mer rørt enn noen gang tidligere.

I går lo og gråt jeg om hverandre da jeg kom hjem etter å ha sett Norge slå Elfenbenskysten. Ikke fordi jeg har noe imot Elfenbenkysten. På ingen måte. Men fordi Norge, mitt Norge, nå skal møte Brasil i et VM-sluttspill.

For meg er Brasil et synonym på VM. VM er Brasil.

Helt siden 50-tallet har brasilianerne tryllet på gressmatta. Fra Pelé til Ronaldinho. Sistnevnte hadde jeg på veggen som liten og lovende. Mitt store idol. Jeg etterlignet ham. Feiret som ham. Forsøkte å løpe som ham. Ronaldo de assis Moreira, som er hans fulle navn var alt fotballen burde være; lekent, vakkert og kunstnerisk.

Ronaldinho var Brasil. Brasil var VM.

Et mesterskap Norge ikke har vært med i på herresiden siden 1998.

Gjennom hele min oppvekst har jeg sett våre beste menn feile og tabbe seg ut. Gang på gang. Hver eneste kvalifisering. EM som VM.

Thomas Myhres keepertabbe mot Tyrkia har hjemsøkt sinnet mitt siden 2007. Markus Henriksen som spiss mot Ungarn har gjort at jeg har vridd meg i senga midt på natta. Skottland-kampen for tre år siden. Grøss.

Men nå er vi her. Ikke bare er vi her, men vi skal møte Brasil.

Brasil.

Brasil.

Samba. Karneval. Regnskog. Rio de Janeiro. Festfotball.

Der alle har et forhold til en ball. På stranda trikses og spilles det. Barn. Kvinner. Menn. Alle.

I flere tiår har de vært alt VM er og skal være. Ronaldinho, Ronaldo, Rivaldo, Kaka, Dida, Roberto Carlos, Cafu.

Samtlige av disse har betydd noe for meg i barndommen. I oppveksten. I kjærligheten til fotball. I det vakre spillet som er mer enn bare tjueto mennesker som løper etter en ball.

Spillet som har startet og stoppet kriger.

Dida – keeperen på to meter.

Ronaldinho – magikeren som fikk alt til å skje.

Ronaldo – vidunderet og den ekte Ronaldo.

Rivaldo – et geni som kunne score fra hvor som helst.

Kaka – hardtarbeidende driblefant.

Roberto Carlos – kunne skyte hull i en murvegg.

Cafu – høyrebacken som kunne drible deg svimmel samtidig som han tygde tyggegummi. For tyggegummi brukte Cafu hver eneste kamp.

Selvsagt prøvde jeg det selv.

Samtlige av disse brasilianerne – og flere – betød så enormt mye for meg i barndommen.

Og nå skal Norge møte Brasil i VM.

Jeg klarer ikke å beskrive hvor stort det er, men jeg prøver.

Prøver å gi en kontekst i fotballens verden – og i min egen.

I dag våknet jeg med tårer i øynene og et smil.

Ingenting kan gå galt i dag.

Ingenting.

Jeg spiller av den ene sangen jeg kan spille av. Sangen som for meg er Brasil.

Brasil.

Landet som er VM.

Og nå skal Norge møte dem i åttendelsfinalen. Euforien i meg er som en evig lykkepille.

Jeg tør ikke å tenke på hva som vil skje om Norge vinner på søndag, men nå skal jeg bare nyte tanken.

Tanken på at Norge skal spille mot Brasil. I VM.

Og jeg skal høre på denne sangen frem til søndag. Kanskje lengre.

For husk en ting da, dere: Det eneste landet som har stoppet Norge i et VM er Italia. 1938, 1994 og 1998. Men nå er de ikke med.

Og: Norge er det eneste landet som har møtt Brasil og aldri tapt.

Jeg er lykkelig.

🇧🇷🇳🇴

Her er sangen: