Ikke sov bort sumarnatta!

Hva er det vi er vitne til? Hva slags virkelighet er dette?

Jeg sitter med Norge-trøya mi på toget til Trondheim. Flere småbarnsfedre på toget har røde øyne. Ikke nødvendigvis fordi de har grått, men på grunn av mangel på søvn.

For hvem kan sove bort sommernatta nå?

Når Norge, vårt Norge, danser samba med Brasil. Samba. Joga bonito – det vakre spillet. Alt det brasilianerne fant opp. Alt det som ligger i kulturen. Sjelen. Blodet.

En småbarnsfar stopper og spør om jeg har sovet. Jeg spør om han har sovet. Ansiktene våre bekrefter at vi egentlig ikke har forstått hva som har skjedd.

Norge har slått ut Brasil. Ut av verdensmesterskapet. Sendt de hjem. Nå skal Norge spille kvartfinale. Kvartfinale. I VM. Lille Norge. Hvor kronprinsen ror sammen med tusenvis av andre utenfor slottet. Hvor euforien renner gjennom Karl Johan. Gjennom kongeriket. Ukjente smiler til hverandre. Vi er ekstra glad. Ekstra behjelpelige. Ekstra omtenksomme. Ekstra lykkelig.

Alt går bedre nå.

Takket være Ørjan Nyland. En helt. En klubbløs helt. En som vi desperat prøvde å erstatte ved å gi norsk pass til Glimts keeper. Nå flyr Nyland. Aldri har jeg sett en bedre norsk keeper. Aldri har jeg blitt så lykkelig av en keeper.

Og Erling Braut Haaland. Jeg elsker at den mannen er norsk. Men jeg klarer ikke helt å forstå at han er virkelig. Tenk at han finnes. Jeg er så takknemlig for at jeg lever samtidig som roboten fra Jæren.

(Fredrik Varfjell/NTB)

Roboten som gjør at nasjonen samles. Ukjente klemmer. Smiler. Viser kjærlighet. Gråter. Får ekstra energi. Feirer. Er slitne, men glade.

For hvem kan sove bort sommernatta nå?

Jeg vet ikke.

Jeg titter bare ut av vinduet og ser at vi peiser avgårde oppover Gudbrandsdalen. Aldri har det vært vakrere her. Jeg enser smil.

Fordi vi har slått Brasil ut av VM. Vi er i kvartfinale. Vi skal møte England. I kvartfinalen. I VM.

Aldri har jeg sett landet vårt så samlet. Så lykkelige. Så håpefulle. Og du kan argumentere for at det største som har skjedd Norge er oljen. Men oljen samlet ikke tusenvis på Karl Johan for å synge «Optimist». Oljen fikk ikke kronprinsen til å ro utenfor slottet.

Oljen fikk ikke meg til å danse til «Levva livet» bare et par timer før jeg skulle opp. Opp for å ta toget til Trondheim med min samboer og vår lille Eva.

Eva som ikke kommer til å huske noe av dette her. Men hun er med. I Norge-drakta si.

Og jeg elsker at hun vokser opp nå. Jeg enser håp. Lys. En samlet nasjon. Hvor vi samles uavhengig av hvem vi er.

Dette er det største som har skjedd siden frigjøringsdagen.

Vi trenger dette nå.

Men jeg skjønner fortsatt ikke at det er mulig.

På lørdag er det kvartfinale i VM. Norge mot England. De som fant opp spillet.

Da blir det en ny sommernatt for nasjonen vår.

Og hjelpes meg for hva som kommer til å skje om den kampen vinnes.

For er det uvirkelig nå, hva slags virkelighet vil vi få da?

Det eneste som er sikkert, er at vi ikke kommer til å sove bort sumarnatta!