Smaken av VAR

Tidenes norske fotballeventyr fikk en brå stopp da en vaier plutselig ble en del av spillet vi elsker. 

Jeg har en vond smak i munnen. En smak jeg har kjent litt på før, men som nå har festet seg i ganen. Mulig jeg har spist litt for mye FIFA og har fått Infantino mellom tennene. Uansett hjelper det dessverre ikke med tannpirker. Smaken sitter der. 

Bom fast.

Aldri før har jeg kjent på en større forakt mot den moderne fotballen enn nå. Aldri har jeg kjent på en større avsmak mot fotball på øverste nivå enn nå. Begeret var fullt fra før, men nå har det rent over. 

Skikkelig. 

Jeg har sett altfor mye fotball i mitt liv, vil nok noen hevde, men aldri før har jeg sett en mer ufortjent og urettferdig fotballkamp enn Norge-England. Kvartfinalekampen i går vil stå igjen som en skamplett i fotballhistorien. En mørk dag for alle som påstår å elske dette vakre spillet. En skandaløs kamp hvor teknologien og videodømming tar alt fokus. 

Jada, Sørloth kunne, skulle og burde sentret oksen fra Jæren alene med keeper sånn at det ble 2-0, men det var en menneskelig feil. Sånt skjer. Det ligger i fotballens natur. Surt. Irriterende. Vondt. Men likefullt tilgivende fordi det er en del av verdens største idrett. Å gjøre feil. 

I VM 1986 scoret Maradona med hånden. Mot England. «Guds hånd». Et mål VAR selvsagt hadde fjernet. Annullert. Det var jo hands. Mulig ballkunstneren fra Argentina hadde fått gult kort også. Men dommeren så det ikke. Dommeren så heller ikke taklingen i forkant av det legendariske solo-målet til Maradona i samme kamp. Tidenes VM-mål. VAR hadde fjernet den også. Igjen ville vi sittet her litt fattigere. Fordi noen desperat prøver å perfeksjonere fotballen. Gjøre den monoton. Kjedelig. Korrekt. 

Fotballen blir aldri korrekt. Det skal den heller aldri være, selv om dommerne selvsagt skal gjøre alt de kan for å dømme rett. Etter regelboka. Etter hva de ser. Og det er nettopp poenget: Hva de ser. Selvsagt skulle begge målene til Diego Armando Maradona mot England i 1986 blitt annullert, men dommerne så det ikke. Det er synd for laget som slipper inn, men feilene forstås. Fordi det er menneskelig. Det er fotballens natur. Livet går videre. 

På samme måte er det helt greit at de franske dommerne ikke så at ballen gikk via en vaier i lufta over banen rett før det første målet til England. Det er menneskelig. Problemet oppstår når man har valgt å innføre videodømming i fotballen, men likevel ikke ser retningsforandringen til ballen. Det ender med mål til England, uten at vaieren alene skal ha skylden for det. Men det skal dømmes. Målet skal annulleres. 

At FIFA i ettertid forsøker å «bevise» at avgjørelsen var riktig, ser heller ikke bra ut. 

Det er heller ikke noe nytt at VAR har vært et problematisk og kontroversielt verktøy i verdens største idrett. Mildt sagt. Dette VM-et er ingen unntak. Mye av problemet ligger i at feilene man hadde før VAR vedvarer, det ser bare mye dummere ut. I tillegg leter man etter feil, men litt etter dagsformen. Egypt fikk fratatt 2-0-målet sitt mot Argentina for noe som skjedde hundre trekk tilbake. I andre tilfeller blåses det ikke på sånt. Det er også lett å tenke at det ikke ville blitt blåst på hvis fordelen gjaldt Argentina og Messi. Stort fotballandslag, enorm spiller, mer interesse, mer penger. Men akkurat det blir spekulasjoner. 

Det som uansett er fakta, er at altfor mange avgjørelser tas etter hvilke føtter dommerne har stått opp med. Når man først har et verktøy som skal skape rettferdighet, som de sier, er det helt utilgivelig at avgjørelsene som tas ikke er konsekvente. 

Annulleringen av Norges andre mål er et godt eksempel på det. Braut Haaland er i en duell med Anderson. Anderson faller som en potetsekk. Noen dueller senere og en retur, så scorer Heggem. Det er en situasjon hvor Anderson faller altfor lett etter dueller vi ser hver dag hele uka i alle andre kamper, i tillegg til riving og sliting begge veier. Aldri frispark. Og det er i hvert fall ikke VAR-mat. For VAR skal kun inn i slike situasjoner hvis det er gjort en åpenbar feil, noe det åpenbart ikke var. At det målet blir annullert på dette nivået med videodømming er intet mindre enn en skandale. Rett og slett pinlig for dommeren. For fotballen. Og for verktøyet som liksom skulle gjøre idretten mer rettferdig. Hadde dommeren dømt med en gang ville vi kunne tilgitt det. 

Menneskelige feil er noe vi tar for gitt. 

Kanskje England skulle hatt straffe. Kanskje Sander Berge skulle hatt det samme. I rettferdighetens navn ville vi uansett vunnet med to mål. 

Norge er det første laget i verdenshistorien som vinner en kvartfinale uten å få spille semifinalen. 

Og ja, vi skal hylle dette norske laget – tidenes beste norske landslag – for å ha gitt oss fotballfanatikere og andre nyfrelste tidenes sommerfest. En helt vanvittig bragd å komme til kvartfinalen i VM. Vi skal være stolte. Det er nettopp derfor det er så inni helsikkes urettferdig, vondt og jævlig at det ender slik. Fordi det var ikke fortjent. Man tapte egentlig ikke dette oppgjøret. Norge ble slått ut ene og alene på grunn av VAR. Ikke Nyland eller Sørloth, men VAR. 

De to eneste positive tingene som kan komme ut av dette er: 

1. VAR-motstanden øker og videodømming avskaffes. 
2. Fremtiden – det norske landslaget under Grues stødige hånd vokser og kommer sterkere tilbake i EM om to år.  

Men akkurat nå er jeg forbanna. Ikke overdrevent trist, men forbanna. På rettferdighetens verktøy som skaper mer urett og forakt mot idretten som kalles «det vakre spillet». Men det er ikke særlig pent å se på ulike avgjørelser som tar fem minutter og attpåtil kan bli feil. 

VAR må fjernes og den moderne fotballen må strammes inn, skal det være noe håp for verdens største idrett. Nå blir den bare mer og mer usjarmerende, statisk, monoton og grå. Samtidig som vi ser kjendiser på kjendiser på kjendiser på tribunene i et verdensmesterskap i et land som bomber løs på et annet deltakerland, hvor spillere og støtteapparat diskrimineres, vannpauser innføres for å håve inn mer penger og presidenten i landet omgjør dommernes avgjørelser, så beveger vi oss ennå lengre fra fotballens idé. Hvem fotballen var ment for. For alle. Som denne sommeren har blitt priset ut. Slik lokale i England blir priset ut fra sin nærmeste klubb. 

Og jeg kjenner som sagt på en avsmak. En forakt. Men også en frykt. En frykt for at idretten vi elsker, «det vakre spillet», snart skal bli fullt og helt ødelagt uten mulighet for gjenopprettelse. På grunn av mennesker som Infantino. Som tjener 60 millioner i året på å stjele, rasere og invadere arbeiderklassens idrett. 

Jeg blir kvalm.

Nå har dette gått så langt at jeg nærmest kjenner meg likegyldig til den kommende Premier League-sesongen med mitt kjære Everton. Laget jeg har fulgt siden jeg var ti-elleve år. Ikke fordi England eller engelskmennene har skyld i gårsdagens avgjørelser, men fordi Premier League er alt jeg forakter med fotballen. Premier League er alt som ødelegger fotballen. Med VAR, penger og alt den moderne fotballen tilbyr. En superliga som har beveget sporten bort fra folket og til eliten. 

Likevel sitter jeg sikkert der som en hykler og ser på Everton til høsten. Laget jeg uansett ikke klarer å stoppe min kjærlighet for. Det blir i så fall kun de jeg vil se. Og jeg kommer sikkert til å dra over for å se kamper på den nye enorme arenaen også. 

Garantert. 

Men fra før har jeg blitt fristet av å se mer på annet type fotball. Fotball som står i kontrast til den moderne fotballen. Som irsk eller skotsk fotball. Celtic, Bohemians, men også Rayo. Anti-kommersiell fotball. Anti-moderne fotball. Antifascistisk fotball. Fotball for folket. Fotball slik den skal være. På gress og helst fri for VAR, selv om både Spania og Skottland har videodømming. Og jeg kommer ikke til å se mindre på det. 

Heller det enn Champions League. 

For jeg tror det sånne klubber som kan redde fotballen. Enten det er at man ser på sin lokale breddeklubb og/eller følger klubber fra andre ligaer som ikke har blitt spist opp av systemene som ødelegger idretten vi elsker. Spist opp av maktsyke wannabe-diktatorer som Infantino. 

Sånne mennesker som gir meg avsmak fra sporten jeg elsker. Som gir meg en vond smak i munnen. Og som skaper et system som gjør at man får skandaløse kamper som vi fikk i går – hvor det beste laget ryker ut på grunn av et verktøy som skal sikre rettferdighet. 

Derfor må vi fortsette å snakke om dette. Mobilisere en motstand. En motstand som redder fotballen fra pamper i privatfly. Som står for en fotball som lar lag som Norge ryke ut av verdens største turnering på grunn av en vaier. 

Det holder nå. Vi må ta fotballen tilbake. 

Og det første steget er å bli kvitt VAR og innføre menneskelige feil igjen. 

Det ligger tross alt i fotballens natur. 

Og vår. 

Foto: Terje Pedersen/NTB